Everybody needs somebody

Jajamensan, sånn er det.

Jeg kom over et av mine egne skriverier her idag, fra rundt syv år tilbake. Hjelpemeg som tida flyr... Det var et brev til en venn. Og det inneholdt som vanlig ubegrensede mengder vissvass, aldeles ikke forfattet i korthet. Men inni der dukket det plutselig opp noe interessant.

Mottaker av brevet var en venn som var inne i det man mildt sagt kan kalle en mørk periode, og han følte på at han var en person som i mye større grad enn andre hadde behov for å få bekreftet at folk var glad i ham, og at de likte å være sammen med ham. Hvorpå jeg responderer:

"Det tror jeg ikke stemmer. Jeg tror faktisk alle sliter med det, men det er vanskelig å snakke om det, fordi det er så vanvittig sårbart å slippe folk inn på det nivået. Da jeg bodde i Oslo, og mista det meste av nettverket mitt, og i tillegg ikke så kjæresten min så ofte som jeg var vant til, holdt jeg på å gå fra konseptene!"

"Du skal slett ikke føle deg svak og annerledes, for det er du ikke! Men jeg vet at det egentlig ikke er mulig å fortelle noen det, for da jeg bodde i Oslo, var jeg fullstendig overbevist om at jeg måtte være den mest needy personen på planeten. Du vil ikke tro hvor mye jeg spekulerte på hvordan jeg kunne få noen til å gi meg en klem, eller ta litt på meg, eller bekrefte meg verbalt… Men jeg tror alle er ekstremt trengende. Men det kommer bare til overflaten når behovet ikke tilfredsstilles automatisk ved hjelp av nettverk og nærhet til venner/kjæreste og familie."

Jeg husker med gru hvordan det var å ha det sånn... Nå har jeg det ikke sånn i det hele tatt, men jeg er akkurat like needy - forskjellen er at jeg er omgitt med mennesker som fyller på og fyller på. Jeg håper jeg er en person som fyller på love-me-kvota hos andre. We all need somebody. Gå ut og kos med noen!

Retorikk...

Noen ganger blir jeg litt sliten av vår trang til retoriske krumspring for å bli hørt i mengden. Jeg er ikke noe bedre selv - for all del, også jeg roper i skogen med håp om å få svar av og til.

SVs Inga Marte Torkildsen synes KrF er hyklere, ettersom de nå ikke står på barrikadene med skarpe ord og fronter sitt anti-abort-syn. Jeg skulle likt å se henne hvis noen tok i bruk den gamle retorikken fra skyttergravskrigen om abortloven. Jeg tror ikke det hadde vært noe mer blidgjørende i SV-fløyen det, egentlig. Eller skapt en bedre dialog, manet frem noe mer respekt, eller tjent kvinner og barn noe mer.

Laila Dåvøy uttrykker en bekymring for at abort etterhvert blir noe man bare gjør, uten at det etiske aspektet tas med. Ved å tilgjengeliggjøre abortpillen, som regjeringen ønsker, blir terskelen for en abort lavere. Risikoen er en ganske markant endring i det kollektive menneskesynet i samfunnet. Jeg synes bekymringen er helt på sin plass. Hvis man tar med i beregningen de høyst tilstedeværende psykiske ettervirkningene mange kvinner opplever etter en abort, blir det i alle fall helt betimelig at man spør seg hvor enkelt det egentlig bør være å få gjennomført en abort.

Torkildsen har et budskap om at regjeringen er på kvinnenes side i abortspørsmålet, og ønsker tydeligvis å fronte dette i media. Metoden blir å forsøke å ta bort troverdigheten til "motparten" som også i aller høyeste grad ønsker å være på kvinnenes side i dette spørsmålet, ved hjelp av det retoriske maktbegrepet "hykler".

Hva er galt med å ta imot innspillet fra KrF som om man hadde en voksen dialog? Er det så utenkelig at det finnes slagsider ved å øke tilgjengeligheten på abortpiller? Er det ikke i alles interesse at det jobbes med kvalitetssikring av informasjon og omsorgstilbudet til kvinnene som er blitt uplanlagt gravide? Er det ikke fornuftig å kartlegge de negative ettervirkningene av provosert abort, og eventuelt forebygge dem ved å sikre et så gjennomtenkt valg som mulig? Er det helt usannsynlig at også KrF har kvinnenes beste som hjertesak, om enn fra et helt annet ståsted?

Jeg kan godt komme med rene ord for pengene, jeg. Jeg er imot abort, og mener at alle tiltak som gjør at terskelen til abort blir lettere å komme over, er av det onde. Og hvis abortpillen en dag kommer til apotek, som Laila Dåvøy frykter, er jeg sjeleglad jeg er autorisert helsepersonell, og kan påberope meg reservasjonsrett i forhold til salg av denne pillen. I mellomtiden skulle jeg mene alle ville være tjent med at flere politikere var som Laila Dåvøy, som berører en stor og komplisert sak på et diskusjonsgrunnlag det er gjennomførbart å komme hverandre i møte på.

Det er så verdt det!

Å være med å trekke ett eller annet lass, i kraft av en eller annen egenskap man har, gjør seg ikke selv. Det krever litt å våge seg utpå, det krever faktisk litt bare å innse at man har noen egenskaper som kan brukes til glede og nytte for andre mennesker. Jeg har akkurat nå, i kveld faktisk, avsluttet en liten trekkperiode i livet mitt. Årets konfirmantkull er vel i havn, slett ikke takket være meg, men likevel. Jeg har fått lov å være med:) Bli litt kjent med noen av dem. Fått gjøre ting sammen med dem, ting man ellers ikke ville gjort. Spilt og sunget sammen med noen - dansa en himla dans - snakket i ganske mange timer, spist en del kakestykker, utvekslet en del tanker, fortalt om en del erfaringer, fått en del spørsmål, svart på noen av dem, og kost meg glugg med en gjeng med andre mennesker jeg ellers aldri ville krysset i løpet av en uke.

Jeg har planlagt og øvd og tilrettelagt og bedt, og stressa litt, men fint lite, og gjort min lille del. Og til slutt, og på enden av hele greia er alt jeg kan si at det er så verdt det. Også denne gangen har jeg fått mer enn jeg har gitt.

MÅ det gå den veien høna sparker, da?

Jeg, og sikkert mange med meg, sitter nå og da med en fornemmelse av at mye utvikler seg til det verre her i verden, og for hver tue som velter nytt lass, tilbakelegges ytterligere kilometre med tapt terreng.

La meg ta et trivielt, men tragisk eksempel. Da jeg gikk på skolen, var det normalt å dusje uten tøy etter gymmen. Nå er presset om å ha en perfekt kropp, og frykten for å bli lagt ut på Youtube med en normal kropp såpass stor at 70% av landets ungdomsskoleelever ikke vil dusje i nettoen. Jeg synes det er galskap, og føler det akkurat sånn - at utviklingen er negativ, og at når situasjonen først er blitt sånn, er terrenget tapt. Landskapet ligger åpent for en ytterligere forverring. Det er liksom så uoverkommelig å snu eller stanse en trend, og enda verre å slette sporene og skadeverket trenden måtte ha etterlatt seg mens den rullet og gikk...

Jeg slo opp et ord på Google idag: Reaksjonær, betegnelse på en som ønsker, og eventuelt arbeider for, å gjeninnføre tilstander og ordninger som eksisterte i en mer eller mindre fjern fortid.

Det er oftest brukt som et hersketaktisk skjellsord, og det er kun et spørsmål om tid før det blir brukt mot meg.

Jeg drømmer om mange ting som jeg synes var bedre før, og en del ting jeg skulle ønske var helt annerledes, som kanskje ikke var sånn før heller, men som likevel oppfattes som bakstreversk ønsketenkning... Jeg fikk en gang motbør for å ville si noe om det påbegynte menneskets verdi, - vedkommende mente det skulle være ferdigdebattert nå, ettersom abortloven er kommet for å bli. Men hvis det skulle være sånn her i verden at lovgivning, folkeopinion og flertallets trender skulle ta råderett over hva man kan ta opp til diskusjon og tenke nytt rundt, VILLE ting gått filleveien.

Takk til de modige sjelene som tok til motmæle mot slaveri, for eksempel. Det var sikkert ikke SÅ kult å være "nigger-lover". Takk til de modige sjelene som tok til motmæle mot nazismen! Jammen fikk de ikke snudd skuta, og nå synes de fleste mennesker at det er rene vederstyggeligheten å omskrive et menneske til rotte på grunnlag av etnisk opprinnelse.

Her snakker vi om å snu store skuter! Det viser at det burde være mulig å snu småbåter også.

For å sitere min fars oppdragelsesmantra: Yt motstand!

Neste helg slår jeg et slag for sexlivet til ungdommene våre, - måtte de få et liv med bagasje som er lett å bære. Jeg skal gi dem noen pakkeråd med på veien.

Deilige søndag

Vettet har fått luft

Øynene har fått innta ubrutt horisont

Munnen har fått blåbær og plommer

Ørene har hørt lyden av fornøyd knasking fra en treåring med nyplukket hasselnøtt i munnen

Fingrene har saumfart gresset etter firkløver

Huden har kjent et mykt kinn, inntil

Føttene har forsert røtter og steiner og jord

Magen har fått kake - laget på noen andres kjøkken

Tankene har fått mat - i kirka

Nesa har fått lukten av skog og villsau

Armene har fått holde rundt en kjælen unge

Håret har fått frisk bris

Trivselen har fått åpne landskap

Sjelen har fått ro

Varsku her!!!

Du vet at det er kjerringa (ja, meg altså) som opererer motorsagen

• når naboen bekymret spør om vedkommende har på vernesko, hvorpå en ubekymret arbeider svarer at denslags har man da ikke. Og faktisk står iført et par snertne ballerinasko som et dugelig alternativ
• når det ikke er vernebukser vedkommende har på seg, men tights
• når vedkommende for hver planke med skrekk hopper unna hvis noe minner om en edderkopp
• når arbeidet utføres med en iherdighet, utholdenhet og gjennomføringsevne som typisk er forbeholdt den kvinnelige halvdelen av befolkningen (!?)
• når vedkommende multitasker mellom motorsagmassakre av fjorårets husbyggings-kapp, megling mellom kranglefanter, tørking av rumper og fylling av vannpistoler
• når vedkommende har tenkt langt nok til å utnytte en av sommerens fineste solskinnsdager til å sikre varme og gyllent skinn også i mørkeste mørketida
• når det å gjøre utendørs-plikter er forlokkende, fordi pliktene innendørs likevel er en million ganger mer utakknemlig

Med ydmykhet

Jeg ble dampveivalset i Monopol her om dagen.

Alt på grunn av en elendig start i første og andre runde. Var jeg noen gang tidligere i tvil, så er jeg i alle fall nå blitt overbevist om at en dårlig start i livet ikke er betydningsløs! Den ene smellen etter den andre - toppskatt og dårlige sjansekort. Elendige terningkast som plasserte meg på steder uten særlige muligheter. Noe som ikke minst betydde at jeg gikk glipp av mulighetene til å få med meg det viktigste i en tidlig fase i monopol - gateoppkjøpene. Utover i dette vanvittige spillet er det en dødens spiral å kaste terningen til videre fremrykk hvis du ikke er med i landeiernes privilegerte forening. Noe jeg i det vesentlige ikke var. Det var jo ikke trygt å ferdes noen steder, hvor jeg gikk skulle medspillere ha penger av meg! Først noen ubetydelige hundretalls tusen, siden ikke fullt så ubetydelige titalls millioner. Ikke mange rundene ute i Monopol-livet var jeg helt bankerott. En del runder i forkant av dødsstreken satte dødsønsket inn. Akk ja sann.

I det virkelige liv har jeg kastet lykkekast etter lykkekast, vunnet vinnerlodd etter vinnerlodd - hvis man skal se på det på den måten - så jeg skal jo ikke klage for høylydt over nederlaget denne ene kvelden. Men det satte igang en tanke i feriehodet mitt. - Nå er jo Monopol en veldig forenklet variant av virkeligheten, men egner seg likevel som en slags parallell.

Det er noen mennesker som tror at alle stiller likt, uavhenging av utdelte forutsetninger. At vilje og hardt arbeid kan føre deg dit du vil, uansett utgangspunkt. Jeg tror det er en sannhet med mange modifikasjoner, og ikke minst en "sannhet" uten et fnugg av verken ydmykhet eller nåde.

Jeg baler veldig med hva jeg skal tenke om de rumenske tiggerne i byen. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor de tigger og ikke jobber - valutakursene gjør at man kommer en lang vei med kun en sommerjobb med jordbærplukking, for eksempel. I tillegg tenker jeg at når jeg skal gi penger, skal jeg ikke gi det som en bjørnetjeneste til en latsabb som burde lært verdien av et arbeidsslag. Som attpåtil gir deler av pengene videre til en eller annen mafia-bakmann.

Alle disse motforestillingene har ikke bakgrunn i at jeg er så informert om alle hvem-hva-hvordan i disse menneskenes liv. Jeg har faktisk ingen idé om hvor lett eller vanskelig det er for en rumener å få seg sesongjobb i Norge. Hvor mye arbeid disse menneskene har lagt ned uten å få betaling for det. Hvor hard en dag med gatetigging er i forhold til en arbeidsdag i ordnede former. Forskning viser dessuten at tiggerstrømmen fra Romania ikke er organisert - det er enkeltmennesker som kommer for å tjene seg 200-300 kroner dagen for å få råd til noe å bo i, for eksempel.

Jeg leste om en av dem i avisen her om dagen. Han hadde mistet jobben som bygningsarbeider i Spania, og har nå samlet skrapjern og flasker i Norge de siste fire årene. Jeg tenker bare - når han har barn hjemme i Romania - har reist til Spania for å jobbe, og den døra lukker seg, tror jeg ikke mannen later som om situasjonen er desperat. At han ikke har sjekket ut mulighetene for en vanlig jobb. Hvor mye mer vet ikke denne mannen om hardt arbeid, verdien av å krumme nakken og stå på, legge til side latskap og egne behov osv. osv. enn det jeg gjør?

Jeg har ikke sjekket meg selv ut av alle problemstillingene rundt tiggerne i norske byer, men jeg vil bare si med en viss ydmykhet at sjansen er tilstede for at mange av dem vet mindre om latskap og mangel på ryggrad enn meg selv, lille Frøken Vinnerlodd.

Som han sa, mannen: " Hvis vi hadde hatt bare 20 prosent av det systemet dere har i Norge, ville vi hatt et godt liv".

Jeg - dongeribuksen

Jeg er som en dongeribukse. Funker som ei kule til hverdags.

Underforstått at jeg ikke nødvendigvis er førstevalget når det skal være litt ekstra fint.

Ferien står for døren, og jeg begynner å ane en ugle i mosen. Disse hellige tre ukene er det knyttet enorme forventninger til - enten jeg vil forvente eller ikke. Forventningen er der like forherda. Spørsmålet er om jeg klarer å leve opp til den.

Ja, riktig. Leve opp til den.

Når jeg forventer noe av ferien, så er det ikke ting som fint vær, god mat, late dager, solbrun hud og den slags trivialiteter. Forventningen er dypest sett knyttet til meg selv.

Ja, det er mer om jeg klarer å ikke være sur i bilen, så vi kan få en hyggelig tur til Sverige...

Eller om jeg kan la være å bli sur når blaute bade-tær i direkte firsprang fra plenen drar med seg nevnte vegetasjon opp i stua, på det som skal være en hyggelig hagedag hjemme.

Eller om jeg klarer å ikke være sur når jeg har vært oppe sent om kvelden, så det kan vise seg verdt det når jeg velger å ikkje sova burt sumarnatta.

Forventningen er det totale fravær av surhet. Ikke i fem minutter engang. Det er noe som heter "Ut på tur, aldri sur", så her er jeg ikke alene om å leve i absolutt villfarelse.

Jeg har fire dager på meg til å få kverka den ugla i mosen, og få endret forventningene mine til noe som faktisk er innen rekkevidde.

Klarer jeg det, kan dette bli tidenes sommer. God ferie!

Så dum jeg har vært

I dagens samfunn driver mange av oss og bruker uforholdsmessig mye tid på å finne oss selv. Det er så mange støyfaktorer som sier noe om hvem og hvordan vi er, at jeg ikke tror jeg er alene om å gå litt i ball av og til. Klassekameraters oppfatninger - eller i alle fall de oppfatningene de har hatt behov for å gi uttrykk for, ektefølt eller ikke, mine egne ideer som har formet seg opp igjennom årene, medienes idealer og så videre ligger alle der og er en del av det jeg oppfatter som sannheten om meg selv. Hvordan jeg er og hvordan jeg ser ut.

Min klare oppfatning er, og har vært i flere år, at jeg har funnet meg selv. Og sluttet fred med funnet. :) Jeg er fornøyd med den jeg er og sånn jeg ser ut. Men igår avdekket jeg en mørk hemmelighet i min egen selvforståelse som jeg håper jeg fra nå av kan klare å legge død.

De fleste mennesker hater å se seg selv på film. Jeg er heller ikke videre begeistret alltid. Jeg syntes for eksempel at det var like greit at taklampene kom i veien for ansiktet mitt da jeg ble filmet ved pianoet mens jeg sang i kirka. Som en slags bonus, jeg kunne si meg fornøyd med det lydmessige resultatet, og slippe å ta stilling til hvordan jeg så ut.

Da det senere i mengden av filmklipp kom et avsnitt til, hvor jeg nå stod alene på en scene og snakket, tok jeg meg selv i å bli positivt overrasket. Jeg ser jo normal ut! Underforstått at jeg da må ha gått og trodd det motsatte?! Nesten uten å vite det engang...

I alle år har jeg tenkt at jeg er smart, og at jeg bare ser dum ut. I går skjønte jeg at når det gjelder dette området forholder det seg helt motsatt. Jeg har i alle år gått rundt og vært dum, og ikke forstått at jeg egentlig er deilig.

At det skal ta nesten tredve år å komme til en sånn innsikt..? Det er begredelig. Do better, deilige mennesker der ute! Jeg sitter og nyter min første dag som normal. :P

Hvor mye er et liv verdt?

Jeg leste en artikkel om vårt naboland idag som fikk meg til å tenke litt.

Til nå har kunstig befruktning vært gratis i Danmark. Her er 8 av 100 fødte barn hvert år er et resultat av kunstig befruktning.

Regjeringen i Danmark vedtok nettopp at de skulle innføre brukerbetaling på kunstig befruktning. På samme måte som det koster penger å adoptere, skal det nå være lagt på brukerne å betale deler av regningen for prosessen med fertilitetsklinikken. Finansdepartementet regner med de kommer til å spare 200 millioner på å flytte finansieringen fra staten til brukeren. Opposisjonen på sin side reagerer skarpt, fordi Danmark, på lik linje med Norge, trenger flere barn ettersom gjennomsnittsalderen i befolkningen bare øker. Rikshospitalet og representanter for private fertilitetsklinikker mener det nye vedtaket er en katastrofe, fordi det i praksis vil føre til at det blir født færre barn.

I 2004 innførte Danmark screening av gravide i uke 12, for å kunne avdekke Downs-barn på et tidlig stadium, slik at disse kan bli abortert bort.

I følge denne artikkelen sparer bare København kommune trolig 2 millioner kroner årlig på tiltaket. For de fikk det resultatet de drømte om den gangen tiltaket bare var på planleggingsstadiet.

På politisk plan regnes det i alle bauger og kanter på hvem som skal betale prislappen et barn koster, og hvor mye man kan spare på å stanse "prosjektet" når utfallet ikke blir som man hadde tenkt seg.

For det hender. VG har et oppslag senest idag som forteller at det foreligger økt risiko for misdannelser nettopp ved kunstig befruktning. Skal vi tro politisk ledelse i Danmark er babyen da ikke lenger verdt pengene det kostet å "skape" den.

Men jeg lurer på om noen med politiske muskler har sett på sparingsmulighetene som kunne finnes andre steder:

Abortstatistikken i Danmark og Norge er nemlig sånn at blir det født 100 barn, har det samtidig blitt abortert 25. Hva om man la hjernen i bløtt for å finne ut hvordan man kunne spare noen av disse? På den måten ville man verken trenge å betale for befruktningsprosessen, eller bekymre seg for lav fødselsrate. Det er jo et enormt sparingspotensiale her - 15-16000 påbegynte småtasser, aldeles gratis - de fleste av dem har antakelig ikke Downs syndrom heller, for å snakke i termer politisk kynisme kan forstå - hva med en brainstorming for å legge holdninger, midler og støtteapparat til rette for noen av disse?

Og så lurer jeg på hvilken politisk muskelbunt det var som tillot seg å regne på hva et Downs-barn koster, og hvor fantastisk kommunebudsjettet kom til å bli seende ut hvis man la holdninger, midler og støtteapparat til rette for å få stoppet dem på springbrettet.

Jeg vet ikke alt her i verden, men etter mine beregninger kan det være rivende likegyldig hvor mange millioner kroner det spares på å screene gravide i uke tolv, og å flytte regningen fra fertilitetsklinikkene over på brukeren. Det ligger en grunnleggende fattigdom i tankegangen rundt det å få barn, både i Danmark og i Norge, fordi barnet i seg selv kun med gitte parametere har verdi i det hele tatt.

Mens jeg venter på spillerom

Det er en sak som er rimelig sikker i forhold til det å være forelder. Å regne med at man kan dyrke egne interesser som før, er en bløff av dimensjoner. Jeg kan huske tilbake fra da ungene var litt mindre, og jeg var litt yngre, og vi som familie var litt mer i utakt med våre jevnaldrende. Uttrykket "barn ingen hindring" kunne få meg til å se aldeles rødt. Barn innebærer all mulig slags hindring!

Jeg kom en gang trekkende med to barn, som den eneste forelderen i venneflokken, jeg var heldig å på tross av dette bli invitert med på grillkos. Mannen var på speidertur en uke, så jeg var gressenke-mor for en tasseline i magen som lagde kvalm, en femåring og en toåring. Jeg lastet opp sykkelvogna med grillmat og unger, og synes riktig jeg strakk meg langt for å vise at jeg også trengte å være med på fenomener som grillkos og samling av gamle kjente. Det skulle ikke være noen som kunne si om meg at jeg ikke kunne komme "på grunn av barna" - for så å bruke det som unnskyldning til å slutte å invitere! Da jeg endelig kom dit jeg skulle, viste det seg at planen for dagen var å drive litt lett vannsport med båter først, for så å ta ut på ytterste holme i skjærgården og bli der til sola gikk ned - eller eventuelt kom opp igjen - avhengig av vindforholdene.

Jeg hadde jo ikke med redningsvest til mine elskede skatter - vestene var intet mindre enn innelåst i barnehagen - og dermed var turen slutt for min del. Gjengen rundt meg hadde aldri blitt hindret av barn en dag i sitt liv, og hadde ikke tenkt på begynne denne dagen heller, så de ønsket meg god tur hjem igjen på sykkelen min. Jeg gråt på den hjemturen - huff, jeg gråter faktisk fortsatt når jeg tenker på den hjemturen.

Til alt overmål gikk jeg hjem i hagen og satte fyr på gassgrillen. Jeg hadde jo ingen mann parat som kunne hjelpe meg å grille. Grilling er en mannejobb!!! Det brant så jeg aldri trodde det skulle gi seg, selv om jeg appliserte alle gode råd om å fjerne både gass, grillmat og oksygen.

Det var en stusselig dag for Josefine...

Nå om dagen er jeg kanskje en av dem som blir minst hindret av barn i hverdagen. De er jo så mye større og mer selvstendige enn barna til mine jevnaldrende! Det er fantastisk! Jeg sitter og nyter...

Eller, det vil si, det gjør jeg jo slett ikke! Jeg sitter og venter på spillerom! Elise tillater ikke at mamma berører pianoet, med mindre det er i støvtørkingsøyemed. Nå nærmer det seg drastisk at jeg faktisk trenger å vise rustne piano- og sangtalenter fra sin beste side i "lillebrors" bryllup. Men det er ikke stort jeg får gjort før Elise sover fast...

Barn ingen hindring?! Pøh.

Tid sammen

Tid sammen:) Det er det ungene kaller det - når en av oss foreldre setter av tid til en av ungene for å tilbringe tid med konsentrert oppmerksomhet. Tid sammen så man kan se hverandre, og høre hverandre. Og spesielt i Elises tilfelle, kjenne hverandre! Tid sammen med Elise innebærer mest sannsynlig det - å kjenne hverandre. Jeg legger meg ned på gulvet, og hun klatrer på meg og danser rundt meg og hopper på meg og klemmer meg og skviiiiser meg så godt hun kan. Jeg elsker det! Det gjør hun også.

Jeg er så heldig at ungene kommer og spør om vi ikke godt kan ha tid sammen - for det er så koooooselig! Her om dagen slo det meg at det kan komme en dag hvor de enten slutter å spørre, fordi de opplever at det aldri passer, eller fordi de rett og slett ikke vil henge med mamma...

Da jeg var liten innførte min far noe han kalte samværsplikten. Jeg var et av de barna som alltid lekte hos alle andre, og som alltid var på farten ut på ett eller annet eventyr i boligfeltet. For å sikre at vi gjennom årenes løp fortsatt kjente hverandre, måtte jeg ukentlig - eller i det minste når han synes det var på tide - utøve samværsplikten med min far. Det er jammen ikke det dummeste han har gjort. Det jeg husker best fra det, er nok at det betydde at jeg måtte utsette en halv time det jeg egentlig hadde sett for meg at jeg skulle bruke ettermiddagen til. Men du og du, jeg tror at i det lange løp var det vel verdt utsettelsen.

Problemet mitt nå er at jeg er sånn fortsatt - sånn på farten, full av planer, alltid et skritt foran meg selv. Noe som gjør at det kan være vanskelig å fange meg og få satt meg ned. Egentlig er det meg som burde fange ungene mine, og "lure" dem til å være sammen med bare meg. Men hvor ofte er det ikke motsatt? De prøver å fange meg, og "lure" meg til å tilbringe tid sammen med bare dem. Jeg skammer meg. Når jeg nå slipper denne innrømmelsen ut på eteren, håper jeg det kan anspore meg til å velge dem foran alt det andre rare jeg har fore. Som gulvvask, og klesvask, og husmaling, og rydding, og jobb, og PC, og frivillig arbeid, og så videre, og så videre.

Tid sammen er både logistikk og offer - selv om man aldri skulle trodd det, det burde være en selvfølge å ha tid hver uke til å se, høre og kjenne sine egne barn, ett av gangen.

Jeg tror det er mange som ikke får det til. Det er sikkert mange som ikke en gang har tenkt over at det er noe man burde prøve å få til. Det som er så dustete med dette livet, er at det er så forbaska hverdagslig. De store, viktige, utslagsgivende valgene, foretas innimellom lunsj og middag, i klesvask og støv, midt på en vanlig dag. Det er derfor det er så lett å velge feil også, - man konsentrerer seg ikke om å gjøre det riktige, man bare gjør.

Jeg for min del tenker å prøve å unngå at jeg ender opp med å gjøre så mye at de viktigste tingene blir stående ugjort, for da er det gjort.

Trekantdrama

Idag leste jeg noen fornuftens ord.

Jeg vet ikke om folk har fått det med seg, men NRK skal lage sex-reality, med det klingende navnet "Trekant", som om det satte sex i noe som lignet på en fornuftig ramme. Programmet skal "utfordre og pushe grenser." Herlighet. Noen som trenger å bli pushet mer i sexlivet sitt nå?

Jeg leste som sagt noen fornuftens ord idag, som jeg tenkte jeg skulle dele. Min umiddelbare reaksjon var "TAKK! Takk for at du GIDDER å si noe, du som faktisk har noe du skulle sagt!" Noen må si noe, for cryin out loud! Et hjertesukk i ny og ne, for våre hardt prøvede, høyt skattede sexliv...

Vel - nå har jo faktisk ikke denne sex-realityen ennå fått spilt inn et eneste sendeminutt, så jeg skal ikke dømme alt nord og ned heller. Kanskje dette blir bra, hva vet jeg... Men jeg kjenner jeg stritter når det de foreløpig kan fortelle oss er at programmet som skal opplyse våre unge håpefulle om sex, heter Trekant, og at det skal pushe grenser. Jeg har forøvrig sett en positiv indikasjon - de skal være et alternativ til hva porno og Paradise Hotel måtte lære ungdommer om sex. Ja takk.

Men her kommer de fornuftige ordene jeg lovet:

Sunniva Gylver, http://www.verdidebatt.no/sunnivagylver/

"Hvilke grenser skal pushes? For at grensepushing skal ha noen mening, må det være noen viktige og destruktive grenser som bør flyttes på – og det hadde vært fint om det ikke fullt så ofte måtte handle om tabloid sex. Som kvinne, prest, og vakt på Kirkens SOS en del år, har jeg vært i mange nok fortrolige samtaler til å vite at sexlivet kan være trøblete for mange, enten man har noen å ha det med eller ikke. Men da handler det ikke først og fremst om mangel på nye spennende teknikker og settinger. Det dreier seg om sårbarhet, nærhet, forventninger og behov, grensesetting, kjærlighet, selvfølelse, roller, kroppsfølelse."

Hvis vi kan få et program som viser ungdommene at det stemmer at de føler seg sårbare, fordi de ER sårbare, og bør forholde seg deretter,

et program som viser at sex handler om nærhet - ekstrem nærhet - så kanskje de bør invitere med omhu,

som viser at jo mer grenseløst du forholder deg til sex, jo mer vanskelig blir det å takle det som dukker opp av forventninger og behov,

som viser at grensesetting er å pushe grenser i dagens samfunn - og at det jammen kunne være på tide å gi det et forsøk,

som viser at sex har det best i en setting med kjærlighet, med noen som bygger din selvfølelse med sin forpliktelse,

som viser at roller i sexlivet ikke nødvendigvis handler om hvem som skal være "sykepleieren",

som viser at kroppsfølelse i sexlivet er noe som utvikles best ved kvalitet, ikke kvantitet,

ja, da, DA, skal jeg være HIMLA fornøyd med NRK3.

Og kan jeg legge til - de kan godt ta med at sex faktisk bærer med seg muligheten for at den du slipper til for alltid skal være forelder til barnet ditt - som dermed også bør mane til litt aktsomhet...

Da, ja DA, skal jeg være fornøyd. ;)

Using your powers for good :)

Jeg har sett en god del episoder av luksusfellen de siste par tre månedene.

Det er flere ting som fascinerer meg med det programmet. Det ene er jo selvsagt hvor hårreisende langt inn i vanføre man kan komme hvis man velger å ignorere det faktum at man må få inn minst like mye penger som man legger ut her i livet. I alle fall hvis man skal ta seg tid til å nyte de tingene man har lagt ut penger for.

Det andre er at det faktisk også for disse menneskene finnes håp! At det finnes løsninger - samarbeidsvilje fra kreditorer, muligheter for gjeldsettergivelse, rentefrys og en god del andre ting jeg ikke ante fantes en gang - spesielt ikke for folk med så mange betalingsanmerkninger...

Det tredje er - nå kommer tabloid-avsløringen: Hvor utrolig stilig denne ikke akkurat modell-looking økonomen blir i mine øyne ettersom programmet utfolder seg! Det er noe utrolig sexy over en smarting som velger å bruke superkreftene sine til å forandre andre menneskers liv i positiv retning. Forbausende effektivt for tiltrekningskraften.

Jeg har ikke superkrefter, akkurat. I alle fall ikke som økonom. Men av og til glimter jeg til med ett og annet talent jeg også! Her om dagen fikk kollegaen min telefon fra en av direktørene i Apotek1, fordi hun hadde vunnet tittelen som kvartalets favorittkollega i kjeden. Hun er den første personen noensinne som kan smykke seg med tittelen som favorittkollega, og vi var et helt unisont kollegiale som nominerte henne.

Jeg hadde gleden av å formulere nominasjonen. :) Og uten å tute mitt eget horn altfor mye, tror jeg formuleringen av nominasjonen kan ha hatt noe å gjøre med at de høye herrene og damene der oppe i systemet forsto hvorfor hun skulle stikke av med tittelen, og ingen andre. Da direktøren ringte apoteket, måtte jeg rett og slett hoppe litt, jeg følte det nesten som det var jeg som vant. :) Det er noe utrolig tilfredsstillende over "using my powers for good".

Uten at jeg nødvendigvis blir så mye mer sexy av det, da.

Anbefaler herved alle å bruke det som måtte være mottatt av gaver og talenter til glede for andre - uten blygsel. Sex-appeal or not.

Det kommer til et punkt, men SÅ...

Det er noe som heter at du skal ta på deg din egen oksygenmaske før du hjelper andre med sin. Og det er en himla god regel. Det er ingen som tjener på at lyset brenner i begge ender, som man sier... Det er ikke mye hjelp i en godhjertet men død sidemann.

Men kommer det ikke til et punkt, da? Hvor mye oksygen skal du inhalere før du begynner å hjelpe medpassasjeren din med å få på seg en maske?

Jeg ble invitert til en Facebook-gruppe med det klingende navn "Ta vare på Norge før vi tar vare på alle andre!!!" Det er godt og vel 17000 medlemmer i gruppen. Og jeg kjenner minst et par oppegående medlemmer der inne. Og blant de fleste av disse 17000 medlemmene går jeg ut ifra at deres medlemskap i gruppen handler mer om at de har hjerte for de i Norge som har problemer og trenger hjelp, enn at de ikke vil yte en femmer til Haiti før alle i vår lille andedam har egen brygge og yacht.

Men jeg kjenner likevel for å ta til motmæle! Jeg synes fremstillingen av at en hanglende rusomsorg, eldreomsorg osv skranter fordi vi som verdens rikeste land også velger å hjelpe andre blir fullstendig bom. Det finnes mennesker i Norge som lider, og som faller mellom stolene i velferdssamfunnet. Det er trist - og det trenger fokus. Noe jeg tror er formålet med nevnte gruppe. Men jeg tror ikke nødvendigvis det er penger som kan bøte dette hullet i velferdsgarnet. Det er INGEN i verden som har mer penger enn oss! Og det er faktisk ingen i verden som har det bedre enn oss heller - til tross for at det også i Norge finnes mennesker som "drar ned" statistikken.

Ja til å bruke hodet og hjertet, og også penger, på å sikre alle i Norge et godt liv! Men det siste vi trenger i dette landet, er å få et enda større fokus på egen "oksygenmaske", bare for å la det være en gyldig unnskyldning til å la være å hjelpe andre med sin.

Skal vi bli et folk som er rake ryggen, hjelper det lite å falle for fristelsen til å bøye seg enda dypere inn i navlebeskuelse. Jeg tror vi også på hjemmebane hadde kommet langt med å dyrke fram et enda større hjerte for de som ikke bor i andedammen.

Kloakkrørene i Norge er enkelte steder ikke skiftet på hundre år! Vet dere, at det finnes store arealer på kloden hvor det bor levende, pustende mennesker - UTEN kloakkrør.

Veistandarden vår er elendig enkelte steder! Vet dere, det finnes steder hvor infrastrukturen er så elendig at du dør om du får betennelse i tåa, for det finnes ingen måte å komme seg til legekontoret på.

En av hovedårsakene til at det er 16000 påbegynte små babyer som ikke blir født i Norge idag er økonomiske bekymringer. http://www.fvn.no/lokalt/kristiansand/article759974.ece

Visste dere at Norge er VERDENS BESTE LAND Å VÆRE MOR I!? http://www.reddbarna.no/default.asp?V_ITEM_ID=25450

Det SISTE vi trenger i vår ego-mentalitet, er å stille egen "nød" opp mot nød andre steder - som en unnskyldning til å la være å strekke oss ut mot dem. La oss heller stille dem opp mot hverandre for å avle litt takknemlighet, og kanskje evne til å se tingene med mer håpefulle øyne.

Enhver er seg selv nærmest, dessverre. Jeg for min del vil prøve å kjempe mot det.

Det er visst sånn det er

Jeg sitter i stua, loker på nettet. Vet ikke hva jeg ser etter. Bare klikker og scroller. Tar turen innom VG, og har valget mellom to parallelle linker med tilhørende bilder.

Det ene er en stor sak om foreldre som dreper barn, og rettsvernet barna har eller ikke har rundt det.

Det andre har følgende overskrift: "Julia (29) var lenket til sengen av brystene sine".

Jeg klikker meg inn på Julia. (!?!) I et øyeblikk av sjelden opplysthet former det seg et spørsmål i hodet mitt: Hva skjer, lizzom? Jeg er ikke veldig engasjert i hvordan Julia nå kan stå opp av senga fordi hun har fått fjernet tjue kilo pupp, misforstå meg rett - bra for henne - men jeg bryr meg jo egentlig katten!

Er jeg interessert og engasjert i hva som skjer i rettsvesenet når et barn mishandles eller drepes - JA! I aller høyeste grad! Og likevel velger jeg å lese om Julia i stedet.

Mennesket har en eller annen trang og hang til å trekkes mot hjernedød underholdning. Vi vil mye heller bruke timevis på å fjase med ett eller annet ubetydelig, enn å innrømme at vi hadde hatt tid - hvis vi hadde villet - til å gjøre noe aktivt med ganske mange ting som hadde gjort en ganske betydelig forskjell for ganske mange mennesker. Det er egentlig litt trist...

Og det er også grunnen til at bloggen min MÅ inneholde elementer av underholdning - hvis ikke orker jo ikke engang jeg å lese den.

Hurra for seg!

Hurra for ni-åringen som fortsatt synes det er stas at vi fisker godteposer i bursdagen

Hurra for ni-åringen som fikk sminkekost til bursdagen, og kalte det en pensel

Hurra for ni-åringen som er takknemlig, varm og selvstendig, og like avbalansert som dagen er lang

Hurra for ni-åringen som prøver ut sminkekosten, og tar på lilla øyenskygge i kinnene

Hurra for ni-åringen som inviterer de minst tilbakeholdne guttene i klassen i bursdagsselskap

Hurra for barn som bare kom

Hurra for meg som har vært mamma i ni år idag

Hurra for SOFIE!

Æ de muli!?

Disse bildene er bare så rå at de må publiseres. Hun ER SÅ KUL! (Folk sier jeg ligner på henne. Da blir jeg ganske stolt, for hun er jo til å spise opp.) Move over, Elise is in the house!

La meg bare komme ut av skapet

You lived among the least of these

the weary and the weak

And it would be a tragedy for me to turn away

All my needs you have supplied

when I was dead you gave me life

How could I not give it away so freely

I'll follow you into the homes of the broken

I'll follow you into the world

I'll meet the needs for the poor and the needy, God

I'll follow you into the world

Use my hands, use my feet

make your kingdom come

to the corners of the earth until your work is done

Yeah, cause faith without works is dead

and on the cross your blood was shed

so how could we not give it away so freely

I give all myself, I give all myself, I give all myself to you

Stort mål. Liten jente. Måtte det lykkes. Gud, måtte det lykkes!

Det er lenge til jeg blir gammel, men likevel...

Jeg har nettopp fått inn et par betraktninger på det som har med eldre og døende å gjøre, som har fått meg til å tenke litt. Tenke litt ekstra. Og dette hørtes jo veldig dystert ut allerede, men det får så være.

"Eldrebølgen." Kjent uttrykk. Jeg har ikke tenkt på hva slags betoning som ligger i ordet før nylig. Jeg har mest tenkt på det som det det faktisk er ment til å peke på - at det i en periode fremover kommer til å være en veldig topptung demografisk utvikling i dette landet.

Men "eldrebølgen", smak litt på det - det høres ikke akkurat veldig positivt ut - rett og slett litt illevarslende!? Som om det kommer en himla tsunami og tar oss med all sin kraft... Det kommer til å bli veldig samfunnsmessig utfordrende, men vi trenger da ikke begynne å betegne det som en slags naturkatastrofe heller... Det gjør ikke akkurat underverker. På samfunnsnivå har vi allerede sparsommelig med godvilje for alle over en viss alder.

"Plikt til å dø." Ikke fullt så kjent uttrykk. Jeg var på et foredrag om aktiv dødshjelp forrige uke, med professor i filosofi Lars Johan Materstvedt. Han kunne fortelle at det faktisk er krefter på banen i kampen for legalisering av dødshjelp som ønsker at eldre skal utvikle en slags pliktfølelse i forhold til når det er på tide å legge inn årene!

Mary Warnock er representant i det britiske overhuset, filosof, og hjertelig tilhenger av at folk må forstå når de er mer til bry enn til hjelp. At de må ta ansvar, og be om døden når tiden er der. Mange tenker at det er de mest rabiate motstanderne av legalisering av aktiv dødshjelp som tegner et skremmebilde, og derved begynner om å snakke om at de er redd for at folk skal føle en plikt til å dø hvis loven åpner opp for dødshjelp.

Men sannheten er at det er de mest rabiate tilhengerne av dødshjelp som drar fram dette uttrykket. Som en slags oppfordring til å tenke nytt om sitt ansvar som menneske i samfunnet, og som en politisk gulrot - det løser jo unektelig en del ressursproblemer.

Jeg mener, vi har allerede problemer. Jeg tar meg den frihet å sitere en facebook-profil: "La de gamle settes i fengsel og de kriminelle på pleiehjem. De gamle vil få varm mat, daglig bad, dyrke hobbyer og gå tur. Ingen vil rane dem, og de får penger i stedet for å betale for seg. De kriminelle vil få kald mat, ingen penger, være helt alene, lyset slukkes senest klokken 20, og de får dusje max en gang i uka."

Det er himla lenge til jeg er gammel. Men hvis dødshjelp blir legalisert her i landet, og vi i tillegg har brukt de siste førti årene på å ri av eldrebølgen, kommer snille lille meg til å bukke under for presset. Da kommer jeg en dag til å ha så dårlig samvittighet for at jeg lever, at jeg må be om å dø.

Bottom line: Nei til legalisering av aktiv dødshjelp!

Vi kan alle drite...

Ja, det var jo også en ting å si.

Men idag ble jeg nok en gang smertelig klar over at jeg ikke er noe bedre enn noen andre. Arbeidsdagen var nesten over, jeg var HIMLA sulten, og litt fredagslei, sånn som man kan bli... Jeg hadde etter noe om og men kommet frem til at det ikke hadde mye for seg å legge ut på veien, i fredagsrushet, med firmabilen, ti minutter før jeg måtte pelle meg hjem for å hente barn før stengetid. Ergo legge haste-kjøre-oppdraget ut på det åpne marked - nemlig få en taxi til å kjøre forsendelsen til mottaker. Jeg var flink jente, syntes jeg, som forsikret meg om at taxisjåføren ville bli pent mottatt i 3. etasje hvis hun gikk opp og ringte på.

Men det viser seg at taxisjåfører ikke går opp og ringer på... Hun ble slett ikke imponert over at jeg hadde forsikret meg om at mottaker visste at hun kom. Hun ville bli sittende i bilen sin, hun. Det var min kollega som gjorde meg oppmerksom på den feilberegningen. Min elegante reaksjon på dette var: "Det driiiiiiter jeg i!" (Damen var for all del gått ut først.)

Det går ikke an å si det - jeg HATER når folk sier det. Når de har gjort en jobb litt for dårlig, eller dyttet over mer enn rettferdig av egne oppgaver på en annen stakkar, og så ikke kan hoste opp noen bedre respons på konstruktiv kritikk enn at det "driiiiiiiter de i"! Nei, det liker jeg himla dårlig.

Og der møtte jeg meg selv i døra. Vi kan visst alle drite.

Er vi kommet dit, altså...

Ungene satte seg til i sofaen med kveldsmaten. På tv gikk det fotballkamp - Roseborg-Brann. Jeg ante ikke at ungene visste noe særlig om fotball, og det fant jeg jo sånn sett ut etterhvert at de heller ikke gjør... Det eneste de var sikre på, var at de heiet på Rosenborg. "Ja, for Brann suger!", sier guttevalpen med forakt i stemmen. Plutselig vrenger han fjeset i noen folder jeg nesten ikke tror jeg har sett før, og fortsetter den foraktfulle tonen: "De kan jo ikke spille!"

I huleste! Hva skjedde? Det er som å se mine mannlige klassekamerater fra barneskolen, i den alderen da de kanskje var på sitt aller minst sjarmerende. Da det å få sagt ifra om hva og hvem som suger mest er løsningen på selvhevdelsesmysteriet. Ja ja, han er jo veldig skjønn også da - for han har jo virkelig ikke peiling. Har aldri sett en hel fotballkamp i hele sitt liv, og vet vel knapt om Brann hører hjemme i et annet land eller i en av Noregs byer. De undret seg også litt over kommentatorene. " De heier alltid på begge lagene - de klarer ikke bestemme seg for hvem de skal heie på." Nei, de er rare sånn, disse kommentatorene... De kom sånn sett frem til i fellesskap at det faktisk hadde virket litt rart hvis disse stemmene hadde lagt ut om hvordan den ene parten suuuuger og egentlig bare burde holde seg hjemme. Så det er da noe sunn fornuft der også.

Men jeg ser jo at det skjer ett eller annet med disse dusselige ungene mine - de er en del av en større sammenheng. Når jeg ser min lille mye hundevalp av en sønn gjøre et hederlig forsøk på å imitere forakt for en eller annen tilfeldig valgt gruppe heldiggriser, og Sofie avlegger rapport om at Torres nå skal selges (?!), skjønner jeg at det ikke bare er mor som har makta over barnas sosialiseringsprosess. :)

Og det er helt greit. I'm just saying...

Iiik!

Blogg - det er ganske barskt når det kommer til stykket... Jeg har lest andres blogger, og har hatt stor glede av det - mange tanker og betraktninger som folk har hatt bry til å dele med seg, som har satt igang nyttige ting i mitt eget hode. Og så har du jo selvfølgelig mange blogger som handler om hvor "sykt fint vær!" det var igår, og hvor "sykt gøy det var å gå med lave sko igjen!". Og dill og dall og tant og fjas over hele linja. Jeg håper jeg ikke går hundre prosent i den grøfta... Jeg vet jeg ikke kommer til å klare å avstå helt fra tant og fjas, men jeg hadde tenkt å lufte en del andre tanker også.

Og det er der det barske kommer inn - ut på eteren med det man mener og tror. Som helt naturlig og garantert kommer til å skille seg fra det ens eget mangfold av venner og kjente tenker og tror... SKUMMELT! Men jeg prøver likevel. Jeg ser på det som en slags øvelse i ryggrads-dyrking. En øvelse i å lære seg å stå for både det man har sagt og det man innerst inne mener og tror. Jeg bruker ordet tror mye - fordi jeg ikke kan tillate meg selv å være for påståelig. Jeg vet liksom ikke alt. Og jeg har ikke tenkt på alle sider - men jeg tillater meg likevel å mene ganske mye om hva som blir riktig og hva som blir feil. Og hvorfor.

La meg begynne med noe enkelt: Det blir helt feil å ta en buss som ankommer såpass seint at man ikke rekker jobb. Det betyr at hvis jeg skal stå for det jeg mener, må jeg gå nå. :) Se - det var ikke så vanskelig - var det vel?