Så dum jeg har vært

I dagens samfunn driver mange av oss og bruker uforholdsmessig mye tid på å finne oss selv. Det er så mange støyfaktorer som sier noe om hvem og hvordan vi er, at jeg ikke tror jeg er alene om å gå litt i ball av og til. Klassekameraters oppfatninger - eller i alle fall de oppfatningene de har hatt behov for å gi uttrykk for, ektefølt eller ikke, mine egne ideer som har formet seg opp igjennom årene, medienes idealer og så videre ligger alle der og er en del av det jeg oppfatter som sannheten om meg selv. Hvordan jeg er og hvordan jeg ser ut.

Min klare oppfatning er, og har vært i flere år, at jeg har funnet meg selv. Og sluttet fred med funnet. :) Jeg er fornøyd med den jeg er og sånn jeg ser ut. Men igår avdekket jeg en mørk hemmelighet i min egen selvforståelse som jeg håper jeg fra nå av kan klare å legge død.

De fleste mennesker hater å se seg selv på film. Jeg er heller ikke videre begeistret alltid. Jeg syntes for eksempel at det var like greit at taklampene kom i veien for ansiktet mitt da jeg ble filmet ved pianoet mens jeg sang i kirka. Som en slags bonus, jeg kunne si meg fornøyd med det lydmessige resultatet, og slippe å ta stilling til hvordan jeg så ut.

Da det senere i mengden av filmklipp kom et avsnitt til, hvor jeg nå stod alene på en scene og snakket, tok jeg meg selv i å bli positivt overrasket. Jeg ser jo normal ut! Underforstått at jeg da må ha gått og trodd det motsatte?! Nesten uten å vite det engang...

I alle år har jeg tenkt at jeg er smart, og at jeg bare ser dum ut. I går skjønte jeg at når det gjelder dette området forholder det seg helt motsatt. Jeg har i alle år gått rundt og vært dum, og ikke forstått at jeg egentlig er deilig.

At det skal ta nesten tredve år å komme til en sånn innsikt..? Det er begredelig. Do better, deilige mennesker der ute! Jeg sitter og nyter min første dag som normal. :P