Iiik!

Blogg - det er ganske barskt når det kommer til stykket... Jeg har lest andres blogger, og har hatt stor glede av det - mange tanker og betraktninger som folk har hatt bry til å dele med seg, som har satt igang nyttige ting i mitt eget hode. Og så har du jo selvfølgelig mange blogger som handler om hvor "sykt fint vær!" det var igår, og hvor "sykt gøy det var å gå med lave sko igjen!". Og dill og dall og tant og fjas over hele linja. Jeg håper jeg ikke går hundre prosent i den grøfta... Jeg vet jeg ikke kommer til å klare å avstå helt fra tant og fjas, men jeg hadde tenkt å lufte en del andre tanker også.

Og det er der det barske kommer inn - ut på eteren med det man mener og tror. Som helt naturlig og garantert kommer til å skille seg fra det ens eget mangfold av venner og kjente tenker og tror... SKUMMELT! Men jeg prøver likevel. Jeg ser på det som en slags øvelse i ryggrads-dyrking. En øvelse i å lære seg å stå for både det man har sagt og det man innerst inne mener og tror. Jeg bruker ordet tror mye - fordi jeg ikke kan tillate meg selv å være for påståelig. Jeg vet liksom ikke alt. Og jeg har ikke tenkt på alle sider - men jeg tillater meg likevel å mene ganske mye om hva som blir riktig og hva som blir feil. Og hvorfor.

La meg begynne med noe enkelt: Det blir helt feil å ta en buss som ankommer såpass seint at man ikke rekker jobb. Det betyr at hvis jeg skal stå for det jeg mener, må jeg gå nå. :) Se - det var ikke så vanskelig - var det vel?