Ungene satte seg til i sofaen med kveldsmaten. På tv gikk det fotballkamp - Roseborg-Brann. Jeg ante ikke at ungene visste noe særlig om fotball, og det fant jeg jo sånn sett ut etterhvert at de heller ikke gjør... Det eneste de var sikre på, var at de heiet på Rosenborg. "Ja, for Brann suger!", sier guttevalpen med forakt i stemmen. Plutselig vrenger han fjeset i noen folder jeg nesten ikke tror jeg har sett før, og fortsetter den foraktfulle tonen: "De kan jo ikke spille!"
I huleste! Hva skjedde? Det er som å se mine mannlige klassekamerater fra barneskolen, i den alderen da de kanskje var på sitt aller minst sjarmerende. Da det å få sagt ifra om hva og hvem som suger mest er løsningen på selvhevdelsesmysteriet. Ja ja, han er jo veldig skjønn også da - for han har jo virkelig ikke peiling. Har aldri sett en hel fotballkamp i hele sitt liv, og vet vel knapt om Brann hører hjemme i et annet land eller i en av Noregs byer. De undret seg også litt over kommentatorene. " De heier alltid på begge lagene - de klarer ikke bestemme seg for hvem de skal heie på." Nei, de er rare sånn, disse kommentatorene... De kom sånn sett frem til i fellesskap at det faktisk hadde virket litt rart hvis disse stemmene hadde lagt ut om hvordan den ene parten suuuuger og egentlig bare burde holde seg hjemme. Så det er da noe sunn fornuft der også.
Men jeg ser jo at det skjer ett eller annet med disse dusselige ungene mine - de er en del av en større sammenheng. Når jeg ser min lille mye hundevalp av en sønn gjøre et hederlig forsøk på å imitere forakt for en eller annen tilfeldig valgt gruppe heldiggriser, og Sofie avlegger rapport om at Torres nå skal selges (?!), skjønner jeg at det ikke bare er mor som har makta over barnas sosialiseringsprosess. :)
Og det er helt greit. I'm just saying...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar