Jeg har nettopp fått inn et par betraktninger på det som har med eldre og døende å gjøre, som har fått meg til å tenke litt. Tenke litt ekstra. Og dette hørtes jo veldig dystert ut allerede, men det får så være.
"Eldrebølgen." Kjent uttrykk. Jeg har ikke tenkt på hva slags betoning som ligger i ordet før nylig. Jeg har mest tenkt på det som det det faktisk er ment til å peke på - at det i en periode fremover kommer til å være en veldig topptung demografisk utvikling i dette landet.
Men "eldrebølgen", smak litt på det - det høres ikke akkurat veldig positivt ut - rett og slett litt illevarslende!? Som om det kommer en himla tsunami og tar oss med all sin kraft... Det kommer til å bli veldig samfunnsmessig utfordrende, men vi trenger da ikke begynne å betegne det som en slags naturkatastrofe heller... Det gjør ikke akkurat underverker. På samfunnsnivå har vi allerede sparsommelig med godvilje for alle over en viss alder.
"Plikt til å dø." Ikke fullt så kjent uttrykk. Jeg var på et foredrag om aktiv dødshjelp forrige uke, med professor i filosofi Lars Johan Materstvedt. Han kunne fortelle at det faktisk er krefter på banen i kampen for legalisering av dødshjelp som ønsker at eldre skal utvikle en slags pliktfølelse i forhold til når det er på tide å legge inn årene!
Mary Warnock er representant i det britiske overhuset, filosof, og hjertelig tilhenger av at folk må forstå når de er mer til bry enn til hjelp. At de må ta ansvar, og be om døden når tiden er der. Mange tenker at det er de mest rabiate motstanderne av legalisering av aktiv dødshjelp som tegner et skremmebilde, og derved begynner om å snakke om at de er redd for at folk skal føle en plikt til å dø hvis loven åpner opp for dødshjelp.
Men sannheten er at det er de mest rabiate tilhengerne av dødshjelp som drar fram dette uttrykket. Som en slags oppfordring til å tenke nytt om sitt ansvar som menneske i samfunnet, og som en politisk gulrot - det løser jo unektelig en del ressursproblemer.
Jeg mener, vi har allerede problemer. Jeg tar meg den frihet å sitere en facebook-profil: "La de gamle settes i fengsel og de kriminelle på pleiehjem. De gamle vil få varm mat, daglig bad, dyrke hobbyer og gå tur. Ingen vil rane dem, og de får penger i stedet for å betale for seg. De kriminelle vil få kald mat, ingen penger, være helt alene, lyset slukkes senest klokken 20, og de får dusje max en gang i uka."
Det er himla lenge til jeg er gammel. Men hvis dødshjelp blir legalisert her i landet, og vi i tillegg har brukt de siste førti årene på å ri av eldrebølgen, kommer snille lille meg til å bukke under for presset. Da kommer jeg en dag til å ha så dårlig samvittighet for at jeg lever, at jeg må be om å dø.
Bottom line: Nei til legalisering av aktiv dødshjelp!
Men tenk på de stakkarene som virkelig ønsker å dø... Uff, det er en forferdelig vanskelig sak det der. Jeg skjønner godt hva du mener, men det fins jo faktisk de som lever med vanvittige smerter, som er ensomme, etc. Vanskelig!
SvarSlettDet er trist hvis ensomhet skulle kunne ligge til grunn i en lovfestet rett til å kreve døden.
SvarSlettStatistisk sett er det heller ikke de med de voldsomme smertene som ber om dødshjelp. Det er de som ennå ikke har rukket å merke så mye til en sykdom de er diagnostisert med som gjør det. 70% av all lovlig dødshjelp i Nederland gjøres av fastlegen i hjemmet til pasienten. FØR pasienten engang har bruk for sykehusinnleggelse.
Men ja, det er kjempe vanskelig dette! Men skal vi legge døden inn som en lovfestet rett i et samfunn, må vi tenke nøye over hva som skjer som resultat av det, og på hvilket grunnlag retten skal inntre.
Hvis en deprimert, ensom person skal ha loven på sin side til å be om assistert selvmord, tror jeg det blir tøft å være lege. Det vi drømmer om er jo ressurser, lovverk og politikk som muliggjør en helt annen form for hjelp. Døden er en evig løsning på det som burde være et forbigående problem, og jeg ønsker ettersom tiårene går, at jeg blir møtt med hjelp på et høyt profesjonsnivå i alle de fysiske og psykiske fjellveggene jeg antakelig skal krasje inn i, som IKKE innebærer at de kan hjelpe meg ut av det - exit.
Med graviditet er det sånn. Jeg kommer til legen og er gravid for første gang:
"Er du glad?" spør han.
"Nei", sier jeg.
"Ja, er det krise?" spør han.
"Nei", sier jeg.
"OK, - for hvis det hadde vært det, kunne vi hjulpet deg med det også". Underforstått abort.
Jeg vil helst ikke bli tilbudt døden når livet ligger i grus. Og jeg vil helst ikke at noen skal si ja om jeg hadde bedt om hjelp til å dø. Jeg vil at vi skal regne hverandre som mer verdt enn som så. Om det så skulle koste penger. Eller blod, slit og tårer. Eller omsorg og kjærlighet.