Mens jeg venter på spillerom

Det er en sak som er rimelig sikker i forhold til det å være forelder. Å regne med at man kan dyrke egne interesser som før, er en bløff av dimensjoner. Jeg kan huske tilbake fra da ungene var litt mindre, og jeg var litt yngre, og vi som familie var litt mer i utakt med våre jevnaldrende. Uttrykket "barn ingen hindring" kunne få meg til å se aldeles rødt. Barn innebærer all mulig slags hindring!

Jeg kom en gang trekkende med to barn, som den eneste forelderen i venneflokken, jeg var heldig å på tross av dette bli invitert med på grillkos. Mannen var på speidertur en uke, så jeg var gressenke-mor for en tasseline i magen som lagde kvalm, en femåring og en toåring. Jeg lastet opp sykkelvogna med grillmat og unger, og synes riktig jeg strakk meg langt for å vise at jeg også trengte å være med på fenomener som grillkos og samling av gamle kjente. Det skulle ikke være noen som kunne si om meg at jeg ikke kunne komme "på grunn av barna" - for så å bruke det som unnskyldning til å slutte å invitere! Da jeg endelig kom dit jeg skulle, viste det seg at planen for dagen var å drive litt lett vannsport med båter først, for så å ta ut på ytterste holme i skjærgården og bli der til sola gikk ned - eller eventuelt kom opp igjen - avhengig av vindforholdene.

Jeg hadde jo ikke med redningsvest til mine elskede skatter - vestene var intet mindre enn innelåst i barnehagen - og dermed var turen slutt for min del. Gjengen rundt meg hadde aldri blitt hindret av barn en dag i sitt liv, og hadde ikke tenkt på begynne denne dagen heller, så de ønsket meg god tur hjem igjen på sykkelen min. Jeg gråt på den hjemturen - huff, jeg gråter faktisk fortsatt når jeg tenker på den hjemturen.

Til alt overmål gikk jeg hjem i hagen og satte fyr på gassgrillen. Jeg hadde jo ingen mann parat som kunne hjelpe meg å grille. Grilling er en mannejobb!!! Det brant så jeg aldri trodde det skulle gi seg, selv om jeg appliserte alle gode råd om å fjerne både gass, grillmat og oksygen.

Det var en stusselig dag for Josefine...

Nå om dagen er jeg kanskje en av dem som blir minst hindret av barn i hverdagen. De er jo så mye større og mer selvstendige enn barna til mine jevnaldrende! Det er fantastisk! Jeg sitter og nyter...

Eller, det vil si, det gjør jeg jo slett ikke! Jeg sitter og venter på spillerom! Elise tillater ikke at mamma berører pianoet, med mindre det er i støvtørkingsøyemed. Nå nærmer det seg drastisk at jeg faktisk trenger å vise rustne piano- og sangtalenter fra sin beste side i "lillebrors" bryllup. Men det er ikke stort jeg får gjort før Elise sover fast...

Barn ingen hindring?! Pøh.