Jeg ble dampveivalset i Monopol her om dagen.
Alt på grunn av en elendig start i første og andre runde. Var jeg noen gang tidligere i tvil, så er jeg i alle fall nå blitt overbevist om at en dårlig start i livet ikke er betydningsløs! Den ene smellen etter den andre - toppskatt og dårlige sjansekort. Elendige terningkast som plasserte meg på steder uten særlige muligheter. Noe som ikke minst betydde at jeg gikk glipp av mulighetene til å få med meg det viktigste i en tidlig fase i monopol - gateoppkjøpene. Utover i dette vanvittige spillet er det en dødens spiral å kaste terningen til videre fremrykk hvis du ikke er med i landeiernes privilegerte forening. Noe jeg i det vesentlige ikke var. Det var jo ikke trygt å ferdes noen steder, hvor jeg gikk skulle medspillere ha penger av meg! Først noen ubetydelige hundretalls tusen, siden ikke fullt så ubetydelige titalls millioner. Ikke mange rundene ute i Monopol-livet var jeg helt bankerott. En del runder i forkant av dødsstreken satte dødsønsket inn. Akk ja sann.
I det virkelige liv har jeg kastet lykkekast etter lykkekast, vunnet vinnerlodd etter vinnerlodd - hvis man skal se på det på den måten - så jeg skal jo ikke klage for høylydt over nederlaget denne ene kvelden. Men det satte igang en tanke i feriehodet mitt. - Nå er jo Monopol en veldig forenklet variant av virkeligheten, men egner seg likevel som en slags parallell.
Det er noen mennesker som tror at alle stiller likt, uavhenging av utdelte forutsetninger. At vilje og hardt arbeid kan føre deg dit du vil, uansett utgangspunkt. Jeg tror det er en sannhet med mange modifikasjoner, og ikke minst en "sannhet" uten et fnugg av verken ydmykhet eller nåde.
Jeg baler veldig med hva jeg skal tenke om de rumenske tiggerne i byen. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor de tigger og ikke jobber - valutakursene gjør at man kommer en lang vei med kun en sommerjobb med jordbærplukking, for eksempel. I tillegg tenker jeg at når jeg skal gi penger, skal jeg ikke gi det som en bjørnetjeneste til en latsabb som burde lært verdien av et arbeidsslag. Som attpåtil gir deler av pengene videre til en eller annen mafia-bakmann.
Alle disse motforestillingene har ikke bakgrunn i at jeg er så informert om alle hvem-hva-hvordan i disse menneskenes liv. Jeg har faktisk ingen idé om hvor lett eller vanskelig det er for en rumener å få seg sesongjobb i Norge. Hvor mye arbeid disse menneskene har lagt ned uten å få betaling for det. Hvor hard en dag med gatetigging er i forhold til en arbeidsdag i ordnede former. Forskning viser dessuten at tiggerstrømmen fra Romania ikke er organisert - det er enkeltmennesker som kommer for å tjene seg 200-300 kroner dagen for å få råd til noe å bo i, for eksempel.
Jeg leste om en av dem i avisen her om dagen. Han hadde mistet jobben som bygningsarbeider i Spania, og har nå samlet skrapjern og flasker i Norge de siste fire årene. Jeg tenker bare - når han har barn hjemme i Romania - har reist til Spania for å jobbe, og den døra lukker seg, tror jeg ikke mannen later som om situasjonen er desperat. At han ikke har sjekket ut mulighetene for en vanlig jobb. Hvor mye mer vet ikke denne mannen om hardt arbeid, verdien av å krumme nakken og stå på, legge til side latskap og egne behov osv. osv. enn det jeg gjør?
Jeg har ikke sjekket meg selv ut av alle problemstillingene rundt tiggerne i norske byer, men jeg vil bare si med en viss ydmykhet at sjansen er tilstede for at mange av dem vet mindre om latskap og mangel på ryggrad enn meg selv, lille Frøken Vinnerlodd.
Som han sa, mannen: " Hvis vi hadde hatt bare 20 prosent av det systemet dere har i Norge, ville vi hatt et godt liv".
