Tid sammen

Tid sammen:) Det er det ungene kaller det - når en av oss foreldre setter av tid til en av ungene for å tilbringe tid med konsentrert oppmerksomhet. Tid sammen så man kan se hverandre, og høre hverandre. Og spesielt i Elises tilfelle, kjenne hverandre! Tid sammen med Elise innebærer mest sannsynlig det - å kjenne hverandre. Jeg legger meg ned på gulvet, og hun klatrer på meg og danser rundt meg og hopper på meg og klemmer meg og skviiiiser meg så godt hun kan. Jeg elsker det! Det gjør hun også.

Jeg er så heldig at ungene kommer og spør om vi ikke godt kan ha tid sammen - for det er så koooooselig! Her om dagen slo det meg at det kan komme en dag hvor de enten slutter å spørre, fordi de opplever at det aldri passer, eller fordi de rett og slett ikke vil henge med mamma...

Da jeg var liten innførte min far noe han kalte samværsplikten. Jeg var et av de barna som alltid lekte hos alle andre, og som alltid var på farten ut på ett eller annet eventyr i boligfeltet. For å sikre at vi gjennom årenes løp fortsatt kjente hverandre, måtte jeg ukentlig - eller i det minste når han synes det var på tide - utøve samværsplikten med min far. Det er jammen ikke det dummeste han har gjort. Det jeg husker best fra det, er nok at det betydde at jeg måtte utsette en halv time det jeg egentlig hadde sett for meg at jeg skulle bruke ettermiddagen til. Men du og du, jeg tror at i det lange løp var det vel verdt utsettelsen.

Problemet mitt nå er at jeg er sånn fortsatt - sånn på farten, full av planer, alltid et skritt foran meg selv. Noe som gjør at det kan være vanskelig å fange meg og få satt meg ned. Egentlig er det meg som burde fange ungene mine, og "lure" dem til å være sammen med bare meg. Men hvor ofte er det ikke motsatt? De prøver å fange meg, og "lure" meg til å tilbringe tid sammen med bare dem. Jeg skammer meg. Når jeg nå slipper denne innrømmelsen ut på eteren, håper jeg det kan anspore meg til å velge dem foran alt det andre rare jeg har fore. Som gulvvask, og klesvask, og husmaling, og rydding, og jobb, og PC, og frivillig arbeid, og så videre, og så videre.

Tid sammen er både logistikk og offer - selv om man aldri skulle trodd det, det burde være en selvfølge å ha tid hver uke til å se, høre og kjenne sine egne barn, ett av gangen.

Jeg tror det er mange som ikke får det til. Det er sikkert mange som ikke en gang har tenkt over at det er noe man burde prøve å få til. Det som er så dustete med dette livet, er at det er så forbaska hverdagslig. De store, viktige, utslagsgivende valgene, foretas innimellom lunsj og middag, i klesvask og støv, midt på en vanlig dag. Det er derfor det er så lett å velge feil også, - man konsentrerer seg ikke om å gjøre det riktige, man bare gjør.

Jeg for min del tenker å prøve å unngå at jeg ender opp med å gjøre så mye at de viktigste tingene blir stående ugjort, for da er det gjort.