Så dum jeg har vært

I dagens samfunn driver mange av oss og bruker uforholdsmessig mye tid på å finne oss selv. Det er så mange støyfaktorer som sier noe om hvem og hvordan vi er, at jeg ikke tror jeg er alene om å gå litt i ball av og til. Klassekameraters oppfatninger - eller i alle fall de oppfatningene de har hatt behov for å gi uttrykk for, ektefølt eller ikke, mine egne ideer som har formet seg opp igjennom årene, medienes idealer og så videre ligger alle der og er en del av det jeg oppfatter som sannheten om meg selv. Hvordan jeg er og hvordan jeg ser ut.

Min klare oppfatning er, og har vært i flere år, at jeg har funnet meg selv. Og sluttet fred med funnet. :) Jeg er fornøyd med den jeg er og sånn jeg ser ut. Men igår avdekket jeg en mørk hemmelighet i min egen selvforståelse som jeg håper jeg fra nå av kan klare å legge død.

De fleste mennesker hater å se seg selv på film. Jeg er heller ikke videre begeistret alltid. Jeg syntes for eksempel at det var like greit at taklampene kom i veien for ansiktet mitt da jeg ble filmet ved pianoet mens jeg sang i kirka. Som en slags bonus, jeg kunne si meg fornøyd med det lydmessige resultatet, og slippe å ta stilling til hvordan jeg så ut.

Da det senere i mengden av filmklipp kom et avsnitt til, hvor jeg nå stod alene på en scene og snakket, tok jeg meg selv i å bli positivt overrasket. Jeg ser jo normal ut! Underforstått at jeg da må ha gått og trodd det motsatte?! Nesten uten å vite det engang...

I alle år har jeg tenkt at jeg er smart, og at jeg bare ser dum ut. I går skjønte jeg at når det gjelder dette området forholder det seg helt motsatt. Jeg har i alle år gått rundt og vært dum, og ikke forstått at jeg egentlig er deilig.

At det skal ta nesten tredve år å komme til en sånn innsikt..? Det er begredelig. Do better, deilige mennesker der ute! Jeg sitter og nyter min første dag som normal. :P

Hvor mye er et liv verdt?

Jeg leste en artikkel om vårt naboland idag som fikk meg til å tenke litt.

Til nå har kunstig befruktning vært gratis i Danmark. Her er 8 av 100 fødte barn hvert år er et resultat av kunstig befruktning.

Regjeringen i Danmark vedtok nettopp at de skulle innføre brukerbetaling på kunstig befruktning. På samme måte som det koster penger å adoptere, skal det nå være lagt på brukerne å betale deler av regningen for prosessen med fertilitetsklinikken. Finansdepartementet regner med de kommer til å spare 200 millioner på å flytte finansieringen fra staten til brukeren. Opposisjonen på sin side reagerer skarpt, fordi Danmark, på lik linje med Norge, trenger flere barn ettersom gjennomsnittsalderen i befolkningen bare øker. Rikshospitalet og representanter for private fertilitetsklinikker mener det nye vedtaket er en katastrofe, fordi det i praksis vil føre til at det blir født færre barn.

I 2004 innførte Danmark screening av gravide i uke 12, for å kunne avdekke Downs-barn på et tidlig stadium, slik at disse kan bli abortert bort.

I følge denne artikkelen sparer bare København kommune trolig 2 millioner kroner årlig på tiltaket. For de fikk det resultatet de drømte om den gangen tiltaket bare var på planleggingsstadiet.

På politisk plan regnes det i alle bauger og kanter på hvem som skal betale prislappen et barn koster, og hvor mye man kan spare på å stanse "prosjektet" når utfallet ikke blir som man hadde tenkt seg.

For det hender. VG har et oppslag senest idag som forteller at det foreligger økt risiko for misdannelser nettopp ved kunstig befruktning. Skal vi tro politisk ledelse i Danmark er babyen da ikke lenger verdt pengene det kostet å "skape" den.

Men jeg lurer på om noen med politiske muskler har sett på sparingsmulighetene som kunne finnes andre steder:

Abortstatistikken i Danmark og Norge er nemlig sånn at blir det født 100 barn, har det samtidig blitt abortert 25. Hva om man la hjernen i bløtt for å finne ut hvordan man kunne spare noen av disse? På den måten ville man verken trenge å betale for befruktningsprosessen, eller bekymre seg for lav fødselsrate. Det er jo et enormt sparingspotensiale her - 15-16000 påbegynte småtasser, aldeles gratis - de fleste av dem har antakelig ikke Downs syndrom heller, for å snakke i termer politisk kynisme kan forstå - hva med en brainstorming for å legge holdninger, midler og støtteapparat til rette for noen av disse?

Og så lurer jeg på hvilken politisk muskelbunt det var som tillot seg å regne på hva et Downs-barn koster, og hvor fantastisk kommunebudsjettet kom til å bli seende ut hvis man la holdninger, midler og støtteapparat til rette for å få stoppet dem på springbrettet.

Jeg vet ikke alt her i verden, men etter mine beregninger kan det være rivende likegyldig hvor mange millioner kroner det spares på å screene gravide i uke tolv, og å flytte regningen fra fertilitetsklinikkene over på brukeren. Det ligger en grunnleggende fattigdom i tankegangen rundt det å få barn, både i Danmark og i Norge, fordi barnet i seg selv kun med gitte parametere har verdi i det hele tatt.

Mens jeg venter på spillerom

Det er en sak som er rimelig sikker i forhold til det å være forelder. Å regne med at man kan dyrke egne interesser som før, er en bløff av dimensjoner. Jeg kan huske tilbake fra da ungene var litt mindre, og jeg var litt yngre, og vi som familie var litt mer i utakt med våre jevnaldrende. Uttrykket "barn ingen hindring" kunne få meg til å se aldeles rødt. Barn innebærer all mulig slags hindring!

Jeg kom en gang trekkende med to barn, som den eneste forelderen i venneflokken, jeg var heldig å på tross av dette bli invitert med på grillkos. Mannen var på speidertur en uke, så jeg var gressenke-mor for en tasseline i magen som lagde kvalm, en femåring og en toåring. Jeg lastet opp sykkelvogna med grillmat og unger, og synes riktig jeg strakk meg langt for å vise at jeg også trengte å være med på fenomener som grillkos og samling av gamle kjente. Det skulle ikke være noen som kunne si om meg at jeg ikke kunne komme "på grunn av barna" - for så å bruke det som unnskyldning til å slutte å invitere! Da jeg endelig kom dit jeg skulle, viste det seg at planen for dagen var å drive litt lett vannsport med båter først, for så å ta ut på ytterste holme i skjærgården og bli der til sola gikk ned - eller eventuelt kom opp igjen - avhengig av vindforholdene.

Jeg hadde jo ikke med redningsvest til mine elskede skatter - vestene var intet mindre enn innelåst i barnehagen - og dermed var turen slutt for min del. Gjengen rundt meg hadde aldri blitt hindret av barn en dag i sitt liv, og hadde ikke tenkt på begynne denne dagen heller, så de ønsket meg god tur hjem igjen på sykkelen min. Jeg gråt på den hjemturen - huff, jeg gråter faktisk fortsatt når jeg tenker på den hjemturen.

Til alt overmål gikk jeg hjem i hagen og satte fyr på gassgrillen. Jeg hadde jo ingen mann parat som kunne hjelpe meg å grille. Grilling er en mannejobb!!! Det brant så jeg aldri trodde det skulle gi seg, selv om jeg appliserte alle gode råd om å fjerne både gass, grillmat og oksygen.

Det var en stusselig dag for Josefine...

Nå om dagen er jeg kanskje en av dem som blir minst hindret av barn i hverdagen. De er jo så mye større og mer selvstendige enn barna til mine jevnaldrende! Det er fantastisk! Jeg sitter og nyter...

Eller, det vil si, det gjør jeg jo slett ikke! Jeg sitter og venter på spillerom! Elise tillater ikke at mamma berører pianoet, med mindre det er i støvtørkingsøyemed. Nå nærmer det seg drastisk at jeg faktisk trenger å vise rustne piano- og sangtalenter fra sin beste side i "lillebrors" bryllup. Men det er ikke stort jeg får gjort før Elise sover fast...

Barn ingen hindring?! Pøh.