Tid sammen

Tid sammen:) Det er det ungene kaller det - når en av oss foreldre setter av tid til en av ungene for å tilbringe tid med konsentrert oppmerksomhet. Tid sammen så man kan se hverandre, og høre hverandre. Og spesielt i Elises tilfelle, kjenne hverandre! Tid sammen med Elise innebærer mest sannsynlig det - å kjenne hverandre. Jeg legger meg ned på gulvet, og hun klatrer på meg og danser rundt meg og hopper på meg og klemmer meg og skviiiiser meg så godt hun kan. Jeg elsker det! Det gjør hun også.

Jeg er så heldig at ungene kommer og spør om vi ikke godt kan ha tid sammen - for det er så koooooselig! Her om dagen slo det meg at det kan komme en dag hvor de enten slutter å spørre, fordi de opplever at det aldri passer, eller fordi de rett og slett ikke vil henge med mamma...

Da jeg var liten innførte min far noe han kalte samværsplikten. Jeg var et av de barna som alltid lekte hos alle andre, og som alltid var på farten ut på ett eller annet eventyr i boligfeltet. For å sikre at vi gjennom årenes løp fortsatt kjente hverandre, måtte jeg ukentlig - eller i det minste når han synes det var på tide - utøve samværsplikten med min far. Det er jammen ikke det dummeste han har gjort. Det jeg husker best fra det, er nok at det betydde at jeg måtte utsette en halv time det jeg egentlig hadde sett for meg at jeg skulle bruke ettermiddagen til. Men du og du, jeg tror at i det lange løp var det vel verdt utsettelsen.

Problemet mitt nå er at jeg er sånn fortsatt - sånn på farten, full av planer, alltid et skritt foran meg selv. Noe som gjør at det kan være vanskelig å fange meg og få satt meg ned. Egentlig er det meg som burde fange ungene mine, og "lure" dem til å være sammen med bare meg. Men hvor ofte er det ikke motsatt? De prøver å fange meg, og "lure" meg til å tilbringe tid sammen med bare dem. Jeg skammer meg. Når jeg nå slipper denne innrømmelsen ut på eteren, håper jeg det kan anspore meg til å velge dem foran alt det andre rare jeg har fore. Som gulvvask, og klesvask, og husmaling, og rydding, og jobb, og PC, og frivillig arbeid, og så videre, og så videre.

Tid sammen er både logistikk og offer - selv om man aldri skulle trodd det, det burde være en selvfølge å ha tid hver uke til å se, høre og kjenne sine egne barn, ett av gangen.

Jeg tror det er mange som ikke får det til. Det er sikkert mange som ikke en gang har tenkt over at det er noe man burde prøve å få til. Det som er så dustete med dette livet, er at det er så forbaska hverdagslig. De store, viktige, utslagsgivende valgene, foretas innimellom lunsj og middag, i klesvask og støv, midt på en vanlig dag. Det er derfor det er så lett å velge feil også, - man konsentrerer seg ikke om å gjøre det riktige, man bare gjør.

Jeg for min del tenker å prøve å unngå at jeg ender opp med å gjøre så mye at de viktigste tingene blir stående ugjort, for da er det gjort.

Trekantdrama

Idag leste jeg noen fornuftens ord.

Jeg vet ikke om folk har fått det med seg, men NRK skal lage sex-reality, med det klingende navnet "Trekant", som om det satte sex i noe som lignet på en fornuftig ramme. Programmet skal "utfordre og pushe grenser." Herlighet. Noen som trenger å bli pushet mer i sexlivet sitt nå?

Jeg leste som sagt noen fornuftens ord idag, som jeg tenkte jeg skulle dele. Min umiddelbare reaksjon var "TAKK! Takk for at du GIDDER å si noe, du som faktisk har noe du skulle sagt!" Noen må si noe, for cryin out loud! Et hjertesukk i ny og ne, for våre hardt prøvede, høyt skattede sexliv...

Vel - nå har jo faktisk ikke denne sex-realityen ennå fått spilt inn et eneste sendeminutt, så jeg skal ikke dømme alt nord og ned heller. Kanskje dette blir bra, hva vet jeg... Men jeg kjenner jeg stritter når det de foreløpig kan fortelle oss er at programmet som skal opplyse våre unge håpefulle om sex, heter Trekant, og at det skal pushe grenser. Jeg har forøvrig sett en positiv indikasjon - de skal være et alternativ til hva porno og Paradise Hotel måtte lære ungdommer om sex. Ja takk.

Men her kommer de fornuftige ordene jeg lovet:

Sunniva Gylver, http://www.verdidebatt.no/sunnivagylver/

"Hvilke grenser skal pushes? For at grensepushing skal ha noen mening, må det være noen viktige og destruktive grenser som bør flyttes på – og det hadde vært fint om det ikke fullt så ofte måtte handle om tabloid sex. Som kvinne, prest, og vakt på Kirkens SOS en del år, har jeg vært i mange nok fortrolige samtaler til å vite at sexlivet kan være trøblete for mange, enten man har noen å ha det med eller ikke. Men da handler det ikke først og fremst om mangel på nye spennende teknikker og settinger. Det dreier seg om sårbarhet, nærhet, forventninger og behov, grensesetting, kjærlighet, selvfølelse, roller, kroppsfølelse."

Hvis vi kan få et program som viser ungdommene at det stemmer at de føler seg sårbare, fordi de ER sårbare, og bør forholde seg deretter,

et program som viser at sex handler om nærhet - ekstrem nærhet - så kanskje de bør invitere med omhu,

som viser at jo mer grenseløst du forholder deg til sex, jo mer vanskelig blir det å takle det som dukker opp av forventninger og behov,

som viser at grensesetting er å pushe grenser i dagens samfunn - og at det jammen kunne være på tide å gi det et forsøk,

som viser at sex har det best i en setting med kjærlighet, med noen som bygger din selvfølelse med sin forpliktelse,

som viser at roller i sexlivet ikke nødvendigvis handler om hvem som skal være "sykepleieren",

som viser at kroppsfølelse i sexlivet er noe som utvikles best ved kvalitet, ikke kvantitet,

ja, da, DA, skal jeg være HIMLA fornøyd med NRK3.

Og kan jeg legge til - de kan godt ta med at sex faktisk bærer med seg muligheten for at den du slipper til for alltid skal være forelder til barnet ditt - som dermed også bør mane til litt aktsomhet...

Da, ja DA, skal jeg være fornøyd. ;)

Using your powers for good :)

Jeg har sett en god del episoder av luksusfellen de siste par tre månedene.

Det er flere ting som fascinerer meg med det programmet. Det ene er jo selvsagt hvor hårreisende langt inn i vanføre man kan komme hvis man velger å ignorere det faktum at man må få inn minst like mye penger som man legger ut her i livet. I alle fall hvis man skal ta seg tid til å nyte de tingene man har lagt ut penger for.

Det andre er at det faktisk også for disse menneskene finnes håp! At det finnes løsninger - samarbeidsvilje fra kreditorer, muligheter for gjeldsettergivelse, rentefrys og en god del andre ting jeg ikke ante fantes en gang - spesielt ikke for folk med så mange betalingsanmerkninger...

Det tredje er - nå kommer tabloid-avsløringen: Hvor utrolig stilig denne ikke akkurat modell-looking økonomen blir i mine øyne ettersom programmet utfolder seg! Det er noe utrolig sexy over en smarting som velger å bruke superkreftene sine til å forandre andre menneskers liv i positiv retning. Forbausende effektivt for tiltrekningskraften.

Jeg har ikke superkrefter, akkurat. I alle fall ikke som økonom. Men av og til glimter jeg til med ett og annet talent jeg også! Her om dagen fikk kollegaen min telefon fra en av direktørene i Apotek1, fordi hun hadde vunnet tittelen som kvartalets favorittkollega i kjeden. Hun er den første personen noensinne som kan smykke seg med tittelen som favorittkollega, og vi var et helt unisont kollegiale som nominerte henne.

Jeg hadde gleden av å formulere nominasjonen. :) Og uten å tute mitt eget horn altfor mye, tror jeg formuleringen av nominasjonen kan ha hatt noe å gjøre med at de høye herrene og damene der oppe i systemet forsto hvorfor hun skulle stikke av med tittelen, og ingen andre. Da direktøren ringte apoteket, måtte jeg rett og slett hoppe litt, jeg følte det nesten som det var jeg som vant. :) Det er noe utrolig tilfredsstillende over "using my powers for good".

Uten at jeg nødvendigvis blir så mye mer sexy av det, da.

Anbefaler herved alle å bruke det som måtte være mottatt av gaver og talenter til glede for andre - uten blygsel. Sex-appeal or not.

Det kommer til et punkt, men SÅ...

Det er noe som heter at du skal ta på deg din egen oksygenmaske før du hjelper andre med sin. Og det er en himla god regel. Det er ingen som tjener på at lyset brenner i begge ender, som man sier... Det er ikke mye hjelp i en godhjertet men død sidemann.

Men kommer det ikke til et punkt, da? Hvor mye oksygen skal du inhalere før du begynner å hjelpe medpassasjeren din med å få på seg en maske?

Jeg ble invitert til en Facebook-gruppe med det klingende navn "Ta vare på Norge før vi tar vare på alle andre!!!" Det er godt og vel 17000 medlemmer i gruppen. Og jeg kjenner minst et par oppegående medlemmer der inne. Og blant de fleste av disse 17000 medlemmene går jeg ut ifra at deres medlemskap i gruppen handler mer om at de har hjerte for de i Norge som har problemer og trenger hjelp, enn at de ikke vil yte en femmer til Haiti før alle i vår lille andedam har egen brygge og yacht.

Men jeg kjenner likevel for å ta til motmæle! Jeg synes fremstillingen av at en hanglende rusomsorg, eldreomsorg osv skranter fordi vi som verdens rikeste land også velger å hjelpe andre blir fullstendig bom. Det finnes mennesker i Norge som lider, og som faller mellom stolene i velferdssamfunnet. Det er trist - og det trenger fokus. Noe jeg tror er formålet med nevnte gruppe. Men jeg tror ikke nødvendigvis det er penger som kan bøte dette hullet i velferdsgarnet. Det er INGEN i verden som har mer penger enn oss! Og det er faktisk ingen i verden som har det bedre enn oss heller - til tross for at det også i Norge finnes mennesker som "drar ned" statistikken.

Ja til å bruke hodet og hjertet, og også penger, på å sikre alle i Norge et godt liv! Men det siste vi trenger i dette landet, er å få et enda større fokus på egen "oksygenmaske", bare for å la det være en gyldig unnskyldning til å la være å hjelpe andre med sin.

Skal vi bli et folk som er rake ryggen, hjelper det lite å falle for fristelsen til å bøye seg enda dypere inn i navlebeskuelse. Jeg tror vi også på hjemmebane hadde kommet langt med å dyrke fram et enda større hjerte for de som ikke bor i andedammen.

Kloakkrørene i Norge er enkelte steder ikke skiftet på hundre år! Vet dere, at det finnes store arealer på kloden hvor det bor levende, pustende mennesker - UTEN kloakkrør.

Veistandarden vår er elendig enkelte steder! Vet dere, det finnes steder hvor infrastrukturen er så elendig at du dør om du får betennelse i tåa, for det finnes ingen måte å komme seg til legekontoret på.

En av hovedårsakene til at det er 16000 påbegynte små babyer som ikke blir født i Norge idag er økonomiske bekymringer. http://www.fvn.no/lokalt/kristiansand/article759974.ece

Visste dere at Norge er VERDENS BESTE LAND Å VÆRE MOR I!? http://www.reddbarna.no/default.asp?V_ITEM_ID=25450

Det SISTE vi trenger i vår ego-mentalitet, er å stille egen "nød" opp mot nød andre steder - som en unnskyldning til å la være å strekke oss ut mot dem. La oss heller stille dem opp mot hverandre for å avle litt takknemlighet, og kanskje evne til å se tingene med mer håpefulle øyne.

Enhver er seg selv nærmest, dessverre. Jeg for min del vil prøve å kjempe mot det.

Det er visst sånn det er

Jeg sitter i stua, loker på nettet. Vet ikke hva jeg ser etter. Bare klikker og scroller. Tar turen innom VG, og har valget mellom to parallelle linker med tilhørende bilder.

Det ene er en stor sak om foreldre som dreper barn, og rettsvernet barna har eller ikke har rundt det.

Det andre har følgende overskrift: "Julia (29) var lenket til sengen av brystene sine".

Jeg klikker meg inn på Julia. (!?!) I et øyeblikk av sjelden opplysthet former det seg et spørsmål i hodet mitt: Hva skjer, lizzom? Jeg er ikke veldig engasjert i hvordan Julia nå kan stå opp av senga fordi hun har fått fjernet tjue kilo pupp, misforstå meg rett - bra for henne - men jeg bryr meg jo egentlig katten!

Er jeg interessert og engasjert i hva som skjer i rettsvesenet når et barn mishandles eller drepes - JA! I aller høyeste grad! Og likevel velger jeg å lese om Julia i stedet.

Mennesket har en eller annen trang og hang til å trekkes mot hjernedød underholdning. Vi vil mye heller bruke timevis på å fjase med ett eller annet ubetydelig, enn å innrømme at vi hadde hatt tid - hvis vi hadde villet - til å gjøre noe aktivt med ganske mange ting som hadde gjort en ganske betydelig forskjell for ganske mange mennesker. Det er egentlig litt trist...

Og det er også grunnen til at bloggen min MÅ inneholde elementer av underholdning - hvis ikke orker jo ikke engang jeg å lese den.

Hurra for seg!

Hurra for ni-åringen som fortsatt synes det er stas at vi fisker godteposer i bursdagen

Hurra for ni-åringen som fikk sminkekost til bursdagen, og kalte det en pensel

Hurra for ni-åringen som er takknemlig, varm og selvstendig, og like avbalansert som dagen er lang

Hurra for ni-åringen som prøver ut sminkekosten, og tar på lilla øyenskygge i kinnene

Hurra for ni-åringen som inviterer de minst tilbakeholdne guttene i klassen i bursdagsselskap

Hurra for barn som bare kom

Hurra for meg som har vært mamma i ni år idag

Hurra for SOFIE!