Singer/songwriter?

Sanger har jeg vært lenge. Det nye er songwriter-delen. Men det er morro lell - det går faktisk an å begynne med noe helt nytt selv om man har fylt 30 år. :P

Jeg kom over et sitat igår:

"If someone proved to me that Christ is outside the truth, and that in reality the truth were outside of Christ, then I should prefer to remain with Christ rather than with the truth."

— Fyodor Dostoyevsky

Kunne ikke sagt det bedre selv. Men å skrive en sang utfra det, er vel alltids lov. Ikke noe video-blogger, denne dama her, men teksten kan man jo alltids dele... :)

If I was without You, Lord

would my life still be the same?

Would there be peace and hope

and the things I've learned to connect to your name?

If You were outside the truth

and the truth was outside of You

I would still choose You, Jesus

I would live my life on a lie

because You have never done nothing

but to bring good things to my life

The world is full of religion

and most want to live without

But what I found with You Jesus

can stand the test of my doubt

If You are outside the truth

and the truth is outside of You

I will still choose You, Jesus

I will live my life on a lie

because You have never done nothing

but to bring good things to my life

There is peace, there is joy, there is patience and there's love

If it's all human lies, then I'll be a liar

Å tape kampen mot kreft

Jeg har mang en gang kjent på en frustrasjon over uttrykket "han/hun tapte kampen mot kreften". Jeg er redd for det uttrykket. Og jeg trenger å få uttrykt frykten før den kommer meg for nær innpå livet. Kanskje noen der ute kan gi meg medhold i at den er begrunnet, eller lære meg hvorfor den er ubegrunnet.

Hvis jeg får kreft, eller noen i nær familie skulle få det, vil jeg helst ha unnagjort mitt vrangforhold til denne vendingen. Er det ikke så uendelig mye riktigere å si at "hjelpeapparatet rundt Kristine tapte kampen mot kreften", eller "kreften var sterkere enn legevitenskapen og farmasien"...?

Om jeg skulle dø av kreft, kjenner jeg det som en personlig anklage om noen skulle si at "Kristine tapte kampen mot kreften". Ikke at jeg ville vært tilstede for å høre anklagen, men jeg vil likevel ikke ha det på meg. Som om det er noe jeg skulle gjort bedre et eller annet sted i sykdomsforløpet. Som om det kommer an på hvor sterk livsvilje jeg har, eller tro, eller hvor mye mot jeg kan mønstre midt i et nådeløst sykdomsbilde. Som om ikke det var nok å godta umenneskelig medisinsk behandling. Som om ikke det var nok å vite at man som menneske er uunnværlig, behøvd av barn og mann, av venner, at man har alt å vinne på at kreften beseires. Jeg synes uttrykket er en blodig fornærmelse mot livselskende mennesker som har blitt frastjålet det lange livet fordi det snek seg inn en uovervinnelig sykdomstilstand.

Jeg har ikke hatt sykdommen nærere inn på livet enn at jeg har fått gjengitt av venner hvordan det oppleves å få det hjem i stua. Jeg håper det blir med det. Men statistisk sett er det overveiende sannsynlig at jeg og kreft skal bli bedre kjent senere i livet. Jeg bare forbereder meg litt.