Jajamensan, sånn er det.
Jeg kom over et av mine egne skriverier her idag, fra rundt syv år tilbake. Hjelpemeg som tida flyr... Det var et brev til en venn. Og det inneholdt som vanlig ubegrensede mengder vissvass, aldeles ikke forfattet i korthet. Men inni der dukket det plutselig opp noe interessant.
Mottaker av brevet var en venn som var inne i det man mildt sagt kan kalle en mørk periode, og han følte på at han var en person som i mye større grad enn andre hadde behov for å få bekreftet at folk var glad i ham, og at de likte å være sammen med ham. Hvorpå jeg responderer:
"Det tror jeg ikke stemmer. Jeg tror faktisk alle sliter med det, men det er vanskelig å snakke om det, fordi det er så vanvittig sårbart å slippe folk inn på det nivået. Da jeg bodde i Oslo, og mista det meste av nettverket mitt, og i tillegg ikke så kjæresten min så ofte som jeg var vant til, holdt jeg på å gå fra konseptene!"
"Du skal slett ikke føle deg svak og annerledes, for det er du ikke! Men jeg vet at det egentlig ikke er mulig å fortelle noen det, for da jeg bodde i Oslo, var jeg fullstendig overbevist om at jeg måtte være den mest needy personen på planeten. Du vil ikke tro hvor mye jeg spekulerte på hvordan jeg kunne få noen til å gi meg en klem, eller ta litt på meg, eller bekrefte meg verbalt… Men jeg tror alle er ekstremt trengende. Men det kommer bare til overflaten når behovet ikke tilfredsstilles automatisk ved hjelp av nettverk og nærhet til venner/kjæreste og familie."
Jeg husker med gru hvordan det var å ha det sånn... Nå har jeg det ikke sånn i det hele tatt, men jeg er akkurat like needy - forskjellen er at jeg er omgitt med mennesker som fyller på og fyller på. Jeg håper jeg er en person som fyller på love-me-kvota hos andre. We all need somebody. Gå ut og kos med noen!
