Jeg er som en dongeribukse. Funker som ei kule til hverdags.
Underforstått at jeg ikke nødvendigvis er førstevalget når det skal være litt ekstra fint.
Ferien står for døren, og jeg begynner å ane en ugle i mosen. Disse hellige tre ukene er det knyttet enorme forventninger til - enten jeg vil forvente eller ikke. Forventningen er der like forherda. Spørsmålet er om jeg klarer å leve opp til den.
Ja, riktig. Leve opp til den.
Når jeg forventer noe av ferien, så er det ikke ting som fint vær, god mat, late dager, solbrun hud og den slags trivialiteter. Forventningen er dypest sett knyttet til meg selv.
Ja, det er mer om jeg klarer å ikke være sur i bilen, så vi kan få en hyggelig tur til Sverige...
Eller om jeg kan la være å bli sur når blaute bade-tær i direkte firsprang fra plenen drar med seg nevnte vegetasjon opp i stua, på det som skal være en hyggelig hagedag hjemme.
Eller om jeg klarer å ikke være sur når jeg har vært oppe sent om kvelden, så det kan vise seg verdt det når jeg velger å ikkje sova burt sumarnatta.
Forventningen er det totale fravær av surhet. Ikke i fem minutter engang. Det er noe som heter "Ut på tur, aldri sur", så her er jeg ikke alene om å leve i absolutt villfarelse.
Jeg har fire dager på meg til å få kverka den ugla i mosen, og få endret forventningene mine til noe som faktisk er innen rekkevidde.
Klarer jeg det, kan dette bli tidenes sommer. God ferie!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar