Æ de muli!?

Disse bildene er bare så rå at de må publiseres. Hun ER SÅ KUL! (Folk sier jeg ligner på henne. Da blir jeg ganske stolt, for hun er jo til å spise opp.) Move over, Elise is in the house!

La meg bare komme ut av skapet

You lived among the least of these

the weary and the weak

And it would be a tragedy for me to turn away

All my needs you have supplied

when I was dead you gave me life

How could I not give it away so freely

I'll follow you into the homes of the broken

I'll follow you into the world

I'll meet the needs for the poor and the needy, God

I'll follow you into the world

Use my hands, use my feet

make your kingdom come

to the corners of the earth until your work is done

Yeah, cause faith without works is dead

and on the cross your blood was shed

so how could we not give it away so freely

I give all myself, I give all myself, I give all myself to you

Stort mål. Liten jente. Måtte det lykkes. Gud, måtte det lykkes!

Det er lenge til jeg blir gammel, men likevel...

Jeg har nettopp fått inn et par betraktninger på det som har med eldre og døende å gjøre, som har fått meg til å tenke litt. Tenke litt ekstra. Og dette hørtes jo veldig dystert ut allerede, men det får så være.

"Eldrebølgen." Kjent uttrykk. Jeg har ikke tenkt på hva slags betoning som ligger i ordet før nylig. Jeg har mest tenkt på det som det det faktisk er ment til å peke på - at det i en periode fremover kommer til å være en veldig topptung demografisk utvikling i dette landet.

Men "eldrebølgen", smak litt på det - det høres ikke akkurat veldig positivt ut - rett og slett litt illevarslende!? Som om det kommer en himla tsunami og tar oss med all sin kraft... Det kommer til å bli veldig samfunnsmessig utfordrende, men vi trenger da ikke begynne å betegne det som en slags naturkatastrofe heller... Det gjør ikke akkurat underverker. På samfunnsnivå har vi allerede sparsommelig med godvilje for alle over en viss alder.

"Plikt til å dø." Ikke fullt så kjent uttrykk. Jeg var på et foredrag om aktiv dødshjelp forrige uke, med professor i filosofi Lars Johan Materstvedt. Han kunne fortelle at det faktisk er krefter på banen i kampen for legalisering av dødshjelp som ønsker at eldre skal utvikle en slags pliktfølelse i forhold til når det er på tide å legge inn årene!

Mary Warnock er representant i det britiske overhuset, filosof, og hjertelig tilhenger av at folk må forstå når de er mer til bry enn til hjelp. At de må ta ansvar, og be om døden når tiden er der. Mange tenker at det er de mest rabiate motstanderne av legalisering av aktiv dødshjelp som tegner et skremmebilde, og derved begynner om å snakke om at de er redd for at folk skal føle en plikt til å dø hvis loven åpner opp for dødshjelp.

Men sannheten er at det er de mest rabiate tilhengerne av dødshjelp som drar fram dette uttrykket. Som en slags oppfordring til å tenke nytt om sitt ansvar som menneske i samfunnet, og som en politisk gulrot - det løser jo unektelig en del ressursproblemer.

Jeg mener, vi har allerede problemer. Jeg tar meg den frihet å sitere en facebook-profil: "La de gamle settes i fengsel og de kriminelle på pleiehjem. De gamle vil få varm mat, daglig bad, dyrke hobbyer og gå tur. Ingen vil rane dem, og de får penger i stedet for å betale for seg. De kriminelle vil få kald mat, ingen penger, være helt alene, lyset slukkes senest klokken 20, og de får dusje max en gang i uka."

Det er himla lenge til jeg er gammel. Men hvis dødshjelp blir legalisert her i landet, og vi i tillegg har brukt de siste førti årene på å ri av eldrebølgen, kommer snille lille meg til å bukke under for presset. Da kommer jeg en dag til å ha så dårlig samvittighet for at jeg lever, at jeg må be om å dø.

Bottom line: Nei til legalisering av aktiv dødshjelp!

Vi kan alle drite...

Ja, det var jo også en ting å si.

Men idag ble jeg nok en gang smertelig klar over at jeg ikke er noe bedre enn noen andre. Arbeidsdagen var nesten over, jeg var HIMLA sulten, og litt fredagslei, sånn som man kan bli... Jeg hadde etter noe om og men kommet frem til at det ikke hadde mye for seg å legge ut på veien, i fredagsrushet, med firmabilen, ti minutter før jeg måtte pelle meg hjem for å hente barn før stengetid. Ergo legge haste-kjøre-oppdraget ut på det åpne marked - nemlig få en taxi til å kjøre forsendelsen til mottaker. Jeg var flink jente, syntes jeg, som forsikret meg om at taxisjåføren ville bli pent mottatt i 3. etasje hvis hun gikk opp og ringte på.

Men det viser seg at taxisjåfører ikke går opp og ringer på... Hun ble slett ikke imponert over at jeg hadde forsikret meg om at mottaker visste at hun kom. Hun ville bli sittende i bilen sin, hun. Det var min kollega som gjorde meg oppmerksom på den feilberegningen. Min elegante reaksjon på dette var: "Det driiiiiiter jeg i!" (Damen var for all del gått ut først.)

Det går ikke an å si det - jeg HATER når folk sier det. Når de har gjort en jobb litt for dårlig, eller dyttet over mer enn rettferdig av egne oppgaver på en annen stakkar, og så ikke kan hoste opp noen bedre respons på konstruktiv kritikk enn at det "driiiiiiiter de i"! Nei, det liker jeg himla dårlig.

Og der møtte jeg meg selv i døra. Vi kan visst alle drite.

Er vi kommet dit, altså...

Ungene satte seg til i sofaen med kveldsmaten. På tv gikk det fotballkamp - Roseborg-Brann. Jeg ante ikke at ungene visste noe særlig om fotball, og det fant jeg jo sånn sett ut etterhvert at de heller ikke gjør... Det eneste de var sikre på, var at de heiet på Rosenborg. "Ja, for Brann suger!", sier guttevalpen med forakt i stemmen. Plutselig vrenger han fjeset i noen folder jeg nesten ikke tror jeg har sett før, og fortsetter den foraktfulle tonen: "De kan jo ikke spille!"

I huleste! Hva skjedde? Det er som å se mine mannlige klassekamerater fra barneskolen, i den alderen da de kanskje var på sitt aller minst sjarmerende. Da det å få sagt ifra om hva og hvem som suger mest er løsningen på selvhevdelsesmysteriet. Ja ja, han er jo veldig skjønn også da - for han har jo virkelig ikke peiling. Har aldri sett en hel fotballkamp i hele sitt liv, og vet vel knapt om Brann hører hjemme i et annet land eller i en av Noregs byer. De undret seg også litt over kommentatorene. " De heier alltid på begge lagene - de klarer ikke bestemme seg for hvem de skal heie på." Nei, de er rare sånn, disse kommentatorene... De kom sånn sett frem til i fellesskap at det faktisk hadde virket litt rart hvis disse stemmene hadde lagt ut om hvordan den ene parten suuuuger og egentlig bare burde holde seg hjemme. Så det er da noe sunn fornuft der også.

Men jeg ser jo at det skjer ett eller annet med disse dusselige ungene mine - de er en del av en større sammenheng. Når jeg ser min lille mye hundevalp av en sønn gjøre et hederlig forsøk på å imitere forakt for en eller annen tilfeldig valgt gruppe heldiggriser, og Sofie avlegger rapport om at Torres nå skal selges (?!), skjønner jeg at det ikke bare er mor som har makta over barnas sosialiseringsprosess. :)

Og det er helt greit. I'm just saying...

Iiik!

Blogg - det er ganske barskt når det kommer til stykket... Jeg har lest andres blogger, og har hatt stor glede av det - mange tanker og betraktninger som folk har hatt bry til å dele med seg, som har satt igang nyttige ting i mitt eget hode. Og så har du jo selvfølgelig mange blogger som handler om hvor "sykt fint vær!" det var igår, og hvor "sykt gøy det var å gå med lave sko igjen!". Og dill og dall og tant og fjas over hele linja. Jeg håper jeg ikke går hundre prosent i den grøfta... Jeg vet jeg ikke kommer til å klare å avstå helt fra tant og fjas, men jeg hadde tenkt å lufte en del andre tanker også.

Og det er der det barske kommer inn - ut på eteren med det man mener og tror. Som helt naturlig og garantert kommer til å skille seg fra det ens eget mangfold av venner og kjente tenker og tror... SKUMMELT! Men jeg prøver likevel. Jeg ser på det som en slags øvelse i ryggrads-dyrking. En øvelse i å lære seg å stå for både det man har sagt og det man innerst inne mener og tror. Jeg bruker ordet tror mye - fordi jeg ikke kan tillate meg selv å være for påståelig. Jeg vet liksom ikke alt. Og jeg har ikke tenkt på alle sider - men jeg tillater meg likevel å mene ganske mye om hva som blir riktig og hva som blir feil. Og hvorfor.

La meg begynne med noe enkelt: Det blir helt feil å ta en buss som ankommer såpass seint at man ikke rekker jobb. Det betyr at hvis jeg skal stå for det jeg mener, må jeg gå nå. :) Se - det var ikke så vanskelig - var det vel?