Det sies at det å legge ut på en frisk sykkeltur frigjør endorfiner, som igjen gjør deg glad og avslappet. Det må være noe galt med meg. TO ganger i nyere tid, kan jeg ikke si annet enn at jeg kun føler bensin på ulmende aggresjon av å sykle en tur. Jeg ruller langs veien, og opp i hodet kommer de siste dagenes bagatellmessige irritasjoner, og vokser seg aldeles ut av proporsjon. Jeg spiller opp igjen samtaler, og legger inn fargerike fantasier av hva jeg kunne sagt, som jeg heldigvis ikke sa.
Og i tillegg til mitt interne rollespill, kommer de situasjonene som faktisk utspiller seg langs veien. Alt fra en skoleklasse hvor kun halvparten av elevene har hørt om å holde sida si når de sykler på sykkelstien, til bilister som er harde på gassen, - klassiske scenarier. Idag kom jeg til Vågsbygd senter, og en handikappet dame var på vei over fotgjengerfeltet. En stor lastebil hadde stoppet for henne, men likevel kunne han ikke dy seg for å sige stadig lenger frem, mens hun strevde det hun kunne for å få humpet seg og rullatoren over, synlig bekymret for at hun var til bry for dette to meter høye kjøretøyet. Jeg kjente bare hvor sur jeg ble, og de neste to kilometerne brukte jeg på å forestille meg at jeg røsket opp trailer-døra, stakk det sure, svette fjeset mitt opp i hans, og brølte at han måtte slutte med den forbanka bøllinga over skrale gamle damer med rullator. Han fikk sitt pass påskrevet, ja! I hodet mitt. Oppi der reagerte han selvsagt også med skam, bot og bedring. For oppi hodet mitt er sinnet mitt alltid helt innenfor rammene av hva som kan betegnes som rettferdig vrede og betimelig tukt.
I virkeligheten kan jeg slutte meg til en god kommentar fra min yngste datter: "Jeg hater sinna!" Det er en ordentlig guffen ting. I kirka på søndag snakket vi om at Gud hjelper oss å bli en bedre utgave av oss selv, hvis vi gir Ham plass. Jeg har mye plass å gi, kjenner jeg. Vælkømmin til gards, som man sier.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar