Jeg har mang en gang kjent på en frustrasjon over uttrykket "han/hun tapte kampen mot kreften". Jeg er redd for det uttrykket. Og jeg trenger å få uttrykt frykten før den kommer meg for nær innpå livet. Kanskje noen der ute kan gi meg medhold i at den er begrunnet, eller lære meg hvorfor den er ubegrunnet.
Hvis jeg får kreft, eller noen i nær familie skulle få det, vil jeg helst ha unnagjort mitt vrangforhold til denne vendingen. Er det ikke så uendelig mye riktigere å si at "hjelpeapparatet rundt Kristine tapte kampen mot kreften", eller "kreften var sterkere enn legevitenskapen og farmasien"...?
Om jeg skulle dø av kreft, kjenner jeg det som en personlig anklage om noen skulle si at "Kristine tapte kampen mot kreften". Ikke at jeg ville vært tilstede for å høre anklagen, men jeg vil likevel ikke ha det på meg. Som om det er noe jeg skulle gjort bedre et eller annet sted i sykdomsforløpet. Som om det kommer an på hvor sterk livsvilje jeg har, eller tro, eller hvor mye mot jeg kan mønstre midt i et nådeløst sykdomsbilde. Som om ikke det var nok å godta umenneskelig medisinsk behandling. Som om ikke det var nok å vite at man som menneske er uunnværlig, behøvd av barn og mann, av venner, at man har alt å vinne på at kreften beseires. Jeg synes uttrykket er en blodig fornærmelse mot livselskende mennesker som har blitt frastjålet det lange livet fordi det snek seg inn en uovervinnelig sykdomstilstand.
Jeg har ikke hatt sykdommen nærere inn på livet enn at jeg har fått gjengitt av venner hvordan det oppleves å få det hjem i stua. Jeg håper det blir med det. Men statistisk sett er det overveiende sannsynlig at jeg og kreft skal bli bedre kjent senere i livet. Jeg bare forbereder meg litt.
oi, sånn har jeg aldri tenkt på uttrykket før, og jeg tror vel egentlig ikke jeg kommer til å tenke på det sånn heller. Når man blir frisk fra kreft kaller man det jo å vinne over kreften. Blir det også feil da? Jeg forstår godt hva du mener, det hadde bare aldri slått meg at det skulle være noen personlig fornærmelse. Bare at her er det noe som er større enn oss, noe fælt som vi ikke helt hvordan vi skal beseire, som ble kjempet og kjempet mot, men som dessverre ikke gikk. Men fytti så skummelt kreft er! Har selv ei veldig nær venninne som fikk diagnosen brystkreft i fjor, og selv om hun "vant", så er det helt vanvittig å se hvor mye livet hennes har forandret seg, hvor mye plass kreften tar. Den liksom bare tar seg til rette, som en uinvitert gjest på festen din som på død og liv skal herje til plassen, før den stikker videre og plager noen andre. Eventuelt totalskader plassen. Hva ER egentlig kreft? Hvor kom det fra? Og kan vi sende den tilbake dit den kom fra?
SvarSlettDet hadde vært det aller greieste. Sende det tilbake dit det kom fra. :) Jeg går for den løsningen! For FYTTI katta for no fælighet... I mellomtida, mens vi venter på et firma som er villig til å kjøre forsendelsen til helv... (tviler på at Bring dekker den ruta), gjelder det å være nære og gode rundt de som blir rammet. For det kan jeg si med en gang, at blir det meg, så trenger jeg alle mann alle på dekk! :)
SvarSlettHan godeste Donald Miller skriver i en av sine bøker (Blue like jazz) noe om bruk av metaforer fra slagmarken i behandling av kreft. Han mener det skaper unødvendig frykt. Jeg er enig med Miller... Metaforene skaper frykt!
SvarSlettLiker heller ikke utrykket. Som en journalist skreiv da Matta døde. Han tapte ikke, det var feige lag fra begynnelsen av... Mamma tapte ikke, kreften vant ikke. Jesus, kjærligheten og livsgleden vant!
Fantastisk Sivi! SÅÅÅ ENIG! Feige lag fra begynnelsen av. :)
SvarSlett