Med ydmykhet

Jeg ble dampveivalset i Monopol her om dagen.

Alt på grunn av en elendig start i første og andre runde. Var jeg noen gang tidligere i tvil, så er jeg i alle fall nå blitt overbevist om at en dårlig start i livet ikke er betydningsløs! Den ene smellen etter den andre - toppskatt og dårlige sjansekort. Elendige terningkast som plasserte meg på steder uten særlige muligheter. Noe som ikke minst betydde at jeg gikk glipp av mulighetene til å få med meg det viktigste i en tidlig fase i monopol - gateoppkjøpene. Utover i dette vanvittige spillet er det en dødens spiral å kaste terningen til videre fremrykk hvis du ikke er med i landeiernes privilegerte forening. Noe jeg i det vesentlige ikke var. Det var jo ikke trygt å ferdes noen steder, hvor jeg gikk skulle medspillere ha penger av meg! Først noen ubetydelige hundretalls tusen, siden ikke fullt så ubetydelige titalls millioner. Ikke mange rundene ute i Monopol-livet var jeg helt bankerott. En del runder i forkant av dødsstreken satte dødsønsket inn. Akk ja sann.

I det virkelige liv har jeg kastet lykkekast etter lykkekast, vunnet vinnerlodd etter vinnerlodd - hvis man skal se på det på den måten - så jeg skal jo ikke klage for høylydt over nederlaget denne ene kvelden. Men det satte igang en tanke i feriehodet mitt. - Nå er jo Monopol en veldig forenklet variant av virkeligheten, men egner seg likevel som en slags parallell.

Det er noen mennesker som tror at alle stiller likt, uavhenging av utdelte forutsetninger. At vilje og hardt arbeid kan føre deg dit du vil, uansett utgangspunkt. Jeg tror det er en sannhet med mange modifikasjoner, og ikke minst en "sannhet" uten et fnugg av verken ydmykhet eller nåde.

Jeg baler veldig med hva jeg skal tenke om de rumenske tiggerne i byen. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor de tigger og ikke jobber - valutakursene gjør at man kommer en lang vei med kun en sommerjobb med jordbærplukking, for eksempel. I tillegg tenker jeg at når jeg skal gi penger, skal jeg ikke gi det som en bjørnetjeneste til en latsabb som burde lært verdien av et arbeidsslag. Som attpåtil gir deler av pengene videre til en eller annen mafia-bakmann.

Alle disse motforestillingene har ikke bakgrunn i at jeg er så informert om alle hvem-hva-hvordan i disse menneskenes liv. Jeg har faktisk ingen idé om hvor lett eller vanskelig det er for en rumener å få seg sesongjobb i Norge. Hvor mye arbeid disse menneskene har lagt ned uten å få betaling for det. Hvor hard en dag med gatetigging er i forhold til en arbeidsdag i ordnede former. Forskning viser dessuten at tiggerstrømmen fra Romania ikke er organisert - det er enkeltmennesker som kommer for å tjene seg 200-300 kroner dagen for å få råd til noe å bo i, for eksempel.

Jeg leste om en av dem i avisen her om dagen. Han hadde mistet jobben som bygningsarbeider i Spania, og har nå samlet skrapjern og flasker i Norge de siste fire årene. Jeg tenker bare - når han har barn hjemme i Romania - har reist til Spania for å jobbe, og den døra lukker seg, tror jeg ikke mannen later som om situasjonen er desperat. At han ikke har sjekket ut mulighetene for en vanlig jobb. Hvor mye mer vet ikke denne mannen om hardt arbeid, verdien av å krumme nakken og stå på, legge til side latskap og egne behov osv. osv. enn det jeg gjør?

Jeg har ikke sjekket meg selv ut av alle problemstillingene rundt tiggerne i norske byer, men jeg vil bare si med en viss ydmykhet at sjansen er tilstede for at mange av dem vet mindre om latskap og mangel på ryggrad enn meg selv, lille Frøken Vinnerlodd.

Som han sa, mannen: " Hvis vi hadde hatt bare 20 prosent av det systemet dere har i Norge, ville vi hatt et godt liv".

Jeg - dongeribuksen

Jeg er som en dongeribukse. Funker som ei kule til hverdags.

Underforstått at jeg ikke nødvendigvis er førstevalget når det skal være litt ekstra fint.

Ferien står for døren, og jeg begynner å ane en ugle i mosen. Disse hellige tre ukene er det knyttet enorme forventninger til - enten jeg vil forvente eller ikke. Forventningen er der like forherda. Spørsmålet er om jeg klarer å leve opp til den.

Ja, riktig. Leve opp til den.

Når jeg forventer noe av ferien, så er det ikke ting som fint vær, god mat, late dager, solbrun hud og den slags trivialiteter. Forventningen er dypest sett knyttet til meg selv.

Ja, det er mer om jeg klarer å ikke være sur i bilen, så vi kan få en hyggelig tur til Sverige...

Eller om jeg kan la være å bli sur når blaute bade-tær i direkte firsprang fra plenen drar med seg nevnte vegetasjon opp i stua, på det som skal være en hyggelig hagedag hjemme.

Eller om jeg klarer å ikke være sur når jeg har vært oppe sent om kvelden, så det kan vise seg verdt det når jeg velger å ikkje sova burt sumarnatta.

Forventningen er det totale fravær av surhet. Ikke i fem minutter engang. Det er noe som heter "Ut på tur, aldri sur", så her er jeg ikke alene om å leve i absolutt villfarelse.

Jeg har fire dager på meg til å få kverka den ugla i mosen, og få endret forventningene mine til noe som faktisk er innen rekkevidde.

Klarer jeg det, kan dette bli tidenes sommer. God ferie!

Så dum jeg har vært

I dagens samfunn driver mange av oss og bruker uforholdsmessig mye tid på å finne oss selv. Det er så mange støyfaktorer som sier noe om hvem og hvordan vi er, at jeg ikke tror jeg er alene om å gå litt i ball av og til. Klassekameraters oppfatninger - eller i alle fall de oppfatningene de har hatt behov for å gi uttrykk for, ektefølt eller ikke, mine egne ideer som har formet seg opp igjennom årene, medienes idealer og så videre ligger alle der og er en del av det jeg oppfatter som sannheten om meg selv. Hvordan jeg er og hvordan jeg ser ut.

Min klare oppfatning er, og har vært i flere år, at jeg har funnet meg selv. Og sluttet fred med funnet. :) Jeg er fornøyd med den jeg er og sånn jeg ser ut. Men igår avdekket jeg en mørk hemmelighet i min egen selvforståelse som jeg håper jeg fra nå av kan klare å legge død.

De fleste mennesker hater å se seg selv på film. Jeg er heller ikke videre begeistret alltid. Jeg syntes for eksempel at det var like greit at taklampene kom i veien for ansiktet mitt da jeg ble filmet ved pianoet mens jeg sang i kirka. Som en slags bonus, jeg kunne si meg fornøyd med det lydmessige resultatet, og slippe å ta stilling til hvordan jeg så ut.

Da det senere i mengden av filmklipp kom et avsnitt til, hvor jeg nå stod alene på en scene og snakket, tok jeg meg selv i å bli positivt overrasket. Jeg ser jo normal ut! Underforstått at jeg da må ha gått og trodd det motsatte?! Nesten uten å vite det engang...

I alle år har jeg tenkt at jeg er smart, og at jeg bare ser dum ut. I går skjønte jeg at når det gjelder dette området forholder det seg helt motsatt. Jeg har i alle år gått rundt og vært dum, og ikke forstått at jeg egentlig er deilig.

At det skal ta nesten tredve år å komme til en sånn innsikt..? Det er begredelig. Do better, deilige mennesker der ute! Jeg sitter og nyter min første dag som normal. :P

Hvor mye er et liv verdt?

Jeg leste en artikkel om vårt naboland idag som fikk meg til å tenke litt.

Til nå har kunstig befruktning vært gratis i Danmark. Her er 8 av 100 fødte barn hvert år er et resultat av kunstig befruktning.

Regjeringen i Danmark vedtok nettopp at de skulle innføre brukerbetaling på kunstig befruktning. På samme måte som det koster penger å adoptere, skal det nå være lagt på brukerne å betale deler av regningen for prosessen med fertilitetsklinikken. Finansdepartementet regner med de kommer til å spare 200 millioner på å flytte finansieringen fra staten til brukeren. Opposisjonen på sin side reagerer skarpt, fordi Danmark, på lik linje med Norge, trenger flere barn ettersom gjennomsnittsalderen i befolkningen bare øker. Rikshospitalet og representanter for private fertilitetsklinikker mener det nye vedtaket er en katastrofe, fordi det i praksis vil føre til at det blir født færre barn.

I 2004 innførte Danmark screening av gravide i uke 12, for å kunne avdekke Downs-barn på et tidlig stadium, slik at disse kan bli abortert bort.

I følge denne artikkelen sparer bare København kommune trolig 2 millioner kroner årlig på tiltaket. For de fikk det resultatet de drømte om den gangen tiltaket bare var på planleggingsstadiet.

På politisk plan regnes det i alle bauger og kanter på hvem som skal betale prislappen et barn koster, og hvor mye man kan spare på å stanse "prosjektet" når utfallet ikke blir som man hadde tenkt seg.

For det hender. VG har et oppslag senest idag som forteller at det foreligger økt risiko for misdannelser nettopp ved kunstig befruktning. Skal vi tro politisk ledelse i Danmark er babyen da ikke lenger verdt pengene det kostet å "skape" den.

Men jeg lurer på om noen med politiske muskler har sett på sparingsmulighetene som kunne finnes andre steder:

Abortstatistikken i Danmark og Norge er nemlig sånn at blir det født 100 barn, har det samtidig blitt abortert 25. Hva om man la hjernen i bløtt for å finne ut hvordan man kunne spare noen av disse? På den måten ville man verken trenge å betale for befruktningsprosessen, eller bekymre seg for lav fødselsrate. Det er jo et enormt sparingspotensiale her - 15-16000 påbegynte småtasser, aldeles gratis - de fleste av dem har antakelig ikke Downs syndrom heller, for å snakke i termer politisk kynisme kan forstå - hva med en brainstorming for å legge holdninger, midler og støtteapparat til rette for noen av disse?

Og så lurer jeg på hvilken politisk muskelbunt det var som tillot seg å regne på hva et Downs-barn koster, og hvor fantastisk kommunebudsjettet kom til å bli seende ut hvis man la holdninger, midler og støtteapparat til rette for å få stoppet dem på springbrettet.

Jeg vet ikke alt her i verden, men etter mine beregninger kan det være rivende likegyldig hvor mange millioner kroner det spares på å screene gravide i uke tolv, og å flytte regningen fra fertilitetsklinikkene over på brukeren. Det ligger en grunnleggende fattigdom i tankegangen rundt det å få barn, både i Danmark og i Norge, fordi barnet i seg selv kun med gitte parametere har verdi i det hele tatt.

Mens jeg venter på spillerom

Det er en sak som er rimelig sikker i forhold til det å være forelder. Å regne med at man kan dyrke egne interesser som før, er en bløff av dimensjoner. Jeg kan huske tilbake fra da ungene var litt mindre, og jeg var litt yngre, og vi som familie var litt mer i utakt med våre jevnaldrende. Uttrykket "barn ingen hindring" kunne få meg til å se aldeles rødt. Barn innebærer all mulig slags hindring!

Jeg kom en gang trekkende med to barn, som den eneste forelderen i venneflokken, jeg var heldig å på tross av dette bli invitert med på grillkos. Mannen var på speidertur en uke, så jeg var gressenke-mor for en tasseline i magen som lagde kvalm, en femåring og en toåring. Jeg lastet opp sykkelvogna med grillmat og unger, og synes riktig jeg strakk meg langt for å vise at jeg også trengte å være med på fenomener som grillkos og samling av gamle kjente. Det skulle ikke være noen som kunne si om meg at jeg ikke kunne komme "på grunn av barna" - for så å bruke det som unnskyldning til å slutte å invitere! Da jeg endelig kom dit jeg skulle, viste det seg at planen for dagen var å drive litt lett vannsport med båter først, for så å ta ut på ytterste holme i skjærgården og bli der til sola gikk ned - eller eventuelt kom opp igjen - avhengig av vindforholdene.

Jeg hadde jo ikke med redningsvest til mine elskede skatter - vestene var intet mindre enn innelåst i barnehagen - og dermed var turen slutt for min del. Gjengen rundt meg hadde aldri blitt hindret av barn en dag i sitt liv, og hadde ikke tenkt på begynne denne dagen heller, så de ønsket meg god tur hjem igjen på sykkelen min. Jeg gråt på den hjemturen - huff, jeg gråter faktisk fortsatt når jeg tenker på den hjemturen.

Til alt overmål gikk jeg hjem i hagen og satte fyr på gassgrillen. Jeg hadde jo ingen mann parat som kunne hjelpe meg å grille. Grilling er en mannejobb!!! Det brant så jeg aldri trodde det skulle gi seg, selv om jeg appliserte alle gode råd om å fjerne både gass, grillmat og oksygen.

Det var en stusselig dag for Josefine...

Nå om dagen er jeg kanskje en av dem som blir minst hindret av barn i hverdagen. De er jo så mye større og mer selvstendige enn barna til mine jevnaldrende! Det er fantastisk! Jeg sitter og nyter...

Eller, det vil si, det gjør jeg jo slett ikke! Jeg sitter og venter på spillerom! Elise tillater ikke at mamma berører pianoet, med mindre det er i støvtørkingsøyemed. Nå nærmer det seg drastisk at jeg faktisk trenger å vise rustne piano- og sangtalenter fra sin beste side i "lillebrors" bryllup. Men det er ikke stort jeg får gjort før Elise sover fast...

Barn ingen hindring?! Pøh.

Tid sammen

Tid sammen:) Det er det ungene kaller det - når en av oss foreldre setter av tid til en av ungene for å tilbringe tid med konsentrert oppmerksomhet. Tid sammen så man kan se hverandre, og høre hverandre. Og spesielt i Elises tilfelle, kjenne hverandre! Tid sammen med Elise innebærer mest sannsynlig det - å kjenne hverandre. Jeg legger meg ned på gulvet, og hun klatrer på meg og danser rundt meg og hopper på meg og klemmer meg og skviiiiser meg så godt hun kan. Jeg elsker det! Det gjør hun også.

Jeg er så heldig at ungene kommer og spør om vi ikke godt kan ha tid sammen - for det er så koooooselig! Her om dagen slo det meg at det kan komme en dag hvor de enten slutter å spørre, fordi de opplever at det aldri passer, eller fordi de rett og slett ikke vil henge med mamma...

Da jeg var liten innførte min far noe han kalte samværsplikten. Jeg var et av de barna som alltid lekte hos alle andre, og som alltid var på farten ut på ett eller annet eventyr i boligfeltet. For å sikre at vi gjennom årenes løp fortsatt kjente hverandre, måtte jeg ukentlig - eller i det minste når han synes det var på tide - utøve samværsplikten med min far. Det er jammen ikke det dummeste han har gjort. Det jeg husker best fra det, er nok at det betydde at jeg måtte utsette en halv time det jeg egentlig hadde sett for meg at jeg skulle bruke ettermiddagen til. Men du og du, jeg tror at i det lange løp var det vel verdt utsettelsen.

Problemet mitt nå er at jeg er sånn fortsatt - sånn på farten, full av planer, alltid et skritt foran meg selv. Noe som gjør at det kan være vanskelig å fange meg og få satt meg ned. Egentlig er det meg som burde fange ungene mine, og "lure" dem til å være sammen med bare meg. Men hvor ofte er det ikke motsatt? De prøver å fange meg, og "lure" meg til å tilbringe tid sammen med bare dem. Jeg skammer meg. Når jeg nå slipper denne innrømmelsen ut på eteren, håper jeg det kan anspore meg til å velge dem foran alt det andre rare jeg har fore. Som gulvvask, og klesvask, og husmaling, og rydding, og jobb, og PC, og frivillig arbeid, og så videre, og så videre.

Tid sammen er både logistikk og offer - selv om man aldri skulle trodd det, det burde være en selvfølge å ha tid hver uke til å se, høre og kjenne sine egne barn, ett av gangen.

Jeg tror det er mange som ikke får det til. Det er sikkert mange som ikke en gang har tenkt over at det er noe man burde prøve å få til. Det som er så dustete med dette livet, er at det er så forbaska hverdagslig. De store, viktige, utslagsgivende valgene, foretas innimellom lunsj og middag, i klesvask og støv, midt på en vanlig dag. Det er derfor det er så lett å velge feil også, - man konsentrerer seg ikke om å gjøre det riktige, man bare gjør.

Jeg for min del tenker å prøve å unngå at jeg ender opp med å gjøre så mye at de viktigste tingene blir stående ugjort, for da er det gjort.

Trekantdrama

Idag leste jeg noen fornuftens ord.

Jeg vet ikke om folk har fått det med seg, men NRK skal lage sex-reality, med det klingende navnet "Trekant", som om det satte sex i noe som lignet på en fornuftig ramme. Programmet skal "utfordre og pushe grenser." Herlighet. Noen som trenger å bli pushet mer i sexlivet sitt nå?

Jeg leste som sagt noen fornuftens ord idag, som jeg tenkte jeg skulle dele. Min umiddelbare reaksjon var "TAKK! Takk for at du GIDDER å si noe, du som faktisk har noe du skulle sagt!" Noen må si noe, for cryin out loud! Et hjertesukk i ny og ne, for våre hardt prøvede, høyt skattede sexliv...

Vel - nå har jo faktisk ikke denne sex-realityen ennå fått spilt inn et eneste sendeminutt, så jeg skal ikke dømme alt nord og ned heller. Kanskje dette blir bra, hva vet jeg... Men jeg kjenner jeg stritter når det de foreløpig kan fortelle oss er at programmet som skal opplyse våre unge håpefulle om sex, heter Trekant, og at det skal pushe grenser. Jeg har forøvrig sett en positiv indikasjon - de skal være et alternativ til hva porno og Paradise Hotel måtte lære ungdommer om sex. Ja takk.

Men her kommer de fornuftige ordene jeg lovet:

Sunniva Gylver, http://www.verdidebatt.no/sunnivagylver/

"Hvilke grenser skal pushes? For at grensepushing skal ha noen mening, må det være noen viktige og destruktive grenser som bør flyttes på – og det hadde vært fint om det ikke fullt så ofte måtte handle om tabloid sex. Som kvinne, prest, og vakt på Kirkens SOS en del år, har jeg vært i mange nok fortrolige samtaler til å vite at sexlivet kan være trøblete for mange, enten man har noen å ha det med eller ikke. Men da handler det ikke først og fremst om mangel på nye spennende teknikker og settinger. Det dreier seg om sårbarhet, nærhet, forventninger og behov, grensesetting, kjærlighet, selvfølelse, roller, kroppsfølelse."

Hvis vi kan få et program som viser ungdommene at det stemmer at de føler seg sårbare, fordi de ER sårbare, og bør forholde seg deretter,

et program som viser at sex handler om nærhet - ekstrem nærhet - så kanskje de bør invitere med omhu,

som viser at jo mer grenseløst du forholder deg til sex, jo mer vanskelig blir det å takle det som dukker opp av forventninger og behov,

som viser at grensesetting er å pushe grenser i dagens samfunn - og at det jammen kunne være på tide å gi det et forsøk,

som viser at sex har det best i en setting med kjærlighet, med noen som bygger din selvfølelse med sin forpliktelse,

som viser at roller i sexlivet ikke nødvendigvis handler om hvem som skal være "sykepleieren",

som viser at kroppsfølelse i sexlivet er noe som utvikles best ved kvalitet, ikke kvantitet,

ja, da, DA, skal jeg være HIMLA fornøyd med NRK3.

Og kan jeg legge til - de kan godt ta med at sex faktisk bærer med seg muligheten for at den du slipper til for alltid skal være forelder til barnet ditt - som dermed også bør mane til litt aktsomhet...

Da, ja DA, skal jeg være fornøyd. ;)