Feriere, feriere, feriere!!!

Jeg har hatt to uker ferie, og har jo kun en igjen! Det er en skrekkelig ting. Jeg er redd jeg ikke skal rekke å nyte det nå... Tenk hvis jeg kaster bort tiden! Mens jeg lurer på om jeg kommer til å mislykkes i innspurten av det krevende prosjektet "ferieavvikling", har jeg lagt en plan om å nyte været i morra. Og lese litt i boka mi. Og kanskje trene litt med rockeringen, som by the way skal forandre livet mitt - the end of the world as I know it. Og KANSKJE ordne opp i klesvasken. Og muligens gå en tur? Det er så mangt man kan gjøre. 


Ettersom jeg har fri, sitter jeg og blar gjennom andres blogger, og finner meg selv littegrann inspirert. Sånn på en vanlig uke har jeg ganske mye jeg kunne sagt noe vettugt og skriftlig om, men i ferien er det heller labert. Men blogging er en fin måte å dokumentere at ferien min fant sted - for jeg hadde aldri hatt tid til å kjøre daglige oppdateringer på en vanlig uke. Så derfor har jeg plukket ut noen emner etter en rask google-runde:


1. Dette håper jeg mine barn gjør annerledes
2. Stjernetegnet mitt, og om det passer personligheten min (TIDENES mest hjernedøde - men kan likevel bli gøy å skrive, må bare gjøre litt research først...)
3. En som facinerer meg, og hvorfor
4. Hva jeg bruker penger på 


Jeg vet at når jeg kommer så langt som til torsdag, har jeg ikke tid til mer, så det får bli med det. Men da har jeg i det minste fire, eller fem om jeg inkluderer dette, hjernedøde innlegg å vise til når ferien er over. Og da kan jeg ikke komme til meg selv å si at det ikke skjedde, og at jeg ikke tillot meg selv å drive dank en ukes tid. For dette kvalifiserer som dank.

Angry bi&@*...

Det sies at det å legge ut på en frisk sykkeltur frigjør endorfiner, som igjen gjør deg glad og avslappet. Det må være noe galt med meg. TO ganger i nyere tid, kan jeg ikke si annet enn at jeg kun føler bensin på ulmende aggresjon av å sykle en tur.

Jeg ruller langs veien, og opp i hodet kommer de siste dagenes bagatellmessige irritasjoner, og vokser seg aldeles ut av proporsjon. Jeg spiller opp igjen samtaler, og legger inn fargerike fantasier av hva jeg kunne sagt, som jeg heldigvis ikke sa.

Og i tillegg til mitt interne rollespill, kommer de situasjonene som faktisk utspiller seg langs veien. Alt fra en skoleklasse hvor kun halvparten av elevene har hørt om å holde sida si når de sykler på sykkelstien, til bilister som er harde på gassen, - klassiske scenarier. Idag kom jeg til Vågsbygd senter, og en handikappet dame var på vei over fotgjengerfeltet. En stor lastebil hadde stoppet for henne, men likevel kunne han ikke dy seg for å sige stadig lenger frem, mens hun strevde det hun kunne for å få humpet seg og rullatoren over, synlig bekymret for at hun var til bry for dette to meter høye kjøretøyet. Jeg kjente bare hvor sur jeg ble, og de neste to kilometerne brukte jeg på å forestille meg at jeg røsket opp trailer-døra, stakk det sure, svette fjeset mitt opp i hans, og brølte at han måtte slutte med den forbanka bøllinga over skrale gamle damer med rullator. Han fikk sitt pass påskrevet, ja! I hodet mitt. Oppi der reagerte han selvsagt også med skam, bot og bedring. For oppi hodet mitt er sinnet mitt alltid helt innenfor rammene av hva som kan betegnes som rettferdig vrede og betimelig tukt.

I virkeligheten kan jeg slutte meg til en god kommentar fra min yngste datter: "Jeg hater sinna!" Det er en ordentlig guffen ting. I kirka på søndag snakket vi om at Gud hjelper oss å bli en bedre utgave av oss selv, hvis vi gir Ham plass. Jeg har mye plass å gi, kjenner jeg. Vælkømmin til gards, som man sier.

Singer/songwriter?

Sanger har jeg vært lenge. Det nye er songwriter-delen. Men det er morro lell - det går faktisk an å begynne med noe helt nytt selv om man har fylt 30 år. :P

Jeg kom over et sitat igår:

"If someone proved to me that Christ is outside the truth, and that in reality the truth were outside of Christ, then I should prefer to remain with Christ rather than with the truth."

— Fyodor Dostoyevsky

Kunne ikke sagt det bedre selv. Men å skrive en sang utfra det, er vel alltids lov. Ikke noe video-blogger, denne dama her, men teksten kan man jo alltids dele... :)

If I was without You, Lord

would my life still be the same?

Would there be peace and hope

and the things I've learned to connect to your name?

If You were outside the truth

and the truth was outside of You

I would still choose You, Jesus

I would live my life on a lie

because You have never done nothing

but to bring good things to my life

The world is full of religion

and most want to live without

But what I found with You Jesus

can stand the test of my doubt

If You are outside the truth

and the truth is outside of You

I will still choose You, Jesus

I will live my life on a lie

because You have never done nothing

but to bring good things to my life

There is peace, there is joy, there is patience and there's love

If it's all human lies, then I'll be a liar

Å tape kampen mot kreft

Jeg har mang en gang kjent på en frustrasjon over uttrykket "han/hun tapte kampen mot kreften". Jeg er redd for det uttrykket. Og jeg trenger å få uttrykt frykten før den kommer meg for nær innpå livet. Kanskje noen der ute kan gi meg medhold i at den er begrunnet, eller lære meg hvorfor den er ubegrunnet.

Hvis jeg får kreft, eller noen i nær familie skulle få det, vil jeg helst ha unnagjort mitt vrangforhold til denne vendingen. Er det ikke så uendelig mye riktigere å si at "hjelpeapparatet rundt Kristine tapte kampen mot kreften", eller "kreften var sterkere enn legevitenskapen og farmasien"...?

Om jeg skulle dø av kreft, kjenner jeg det som en personlig anklage om noen skulle si at "Kristine tapte kampen mot kreften". Ikke at jeg ville vært tilstede for å høre anklagen, men jeg vil likevel ikke ha det på meg. Som om det er noe jeg skulle gjort bedre et eller annet sted i sykdomsforløpet. Som om det kommer an på hvor sterk livsvilje jeg har, eller tro, eller hvor mye mot jeg kan mønstre midt i et nådeløst sykdomsbilde. Som om ikke det var nok å godta umenneskelig medisinsk behandling. Som om ikke det var nok å vite at man som menneske er uunnværlig, behøvd av barn og mann, av venner, at man har alt å vinne på at kreften beseires. Jeg synes uttrykket er en blodig fornærmelse mot livselskende mennesker som har blitt frastjålet det lange livet fordi det snek seg inn en uovervinnelig sykdomstilstand.

Jeg har ikke hatt sykdommen nærere inn på livet enn at jeg har fått gjengitt av venner hvordan det oppleves å få det hjem i stua. Jeg håper det blir med det. Men statistisk sett er det overveiende sannsynlig at jeg og kreft skal bli bedre kjent senere i livet. Jeg bare forbereder meg litt.

Everybody needs somebody

Jajamensan, sånn er det.

Jeg kom over et av mine egne skriverier her idag, fra rundt syv år tilbake. Hjelpemeg som tida flyr... Det var et brev til en venn. Og det inneholdt som vanlig ubegrensede mengder vissvass, aldeles ikke forfattet i korthet. Men inni der dukket det plutselig opp noe interessant.

Mottaker av brevet var en venn som var inne i det man mildt sagt kan kalle en mørk periode, og han følte på at han var en person som i mye større grad enn andre hadde behov for å få bekreftet at folk var glad i ham, og at de likte å være sammen med ham. Hvorpå jeg responderer:

"Det tror jeg ikke stemmer. Jeg tror faktisk alle sliter med det, men det er vanskelig å snakke om det, fordi det er så vanvittig sårbart å slippe folk inn på det nivået. Da jeg bodde i Oslo, og mista det meste av nettverket mitt, og i tillegg ikke så kjæresten min så ofte som jeg var vant til, holdt jeg på å gå fra konseptene!"

"Du skal slett ikke føle deg svak og annerledes, for det er du ikke! Men jeg vet at det egentlig ikke er mulig å fortelle noen det, for da jeg bodde i Oslo, var jeg fullstendig overbevist om at jeg måtte være den mest needy personen på planeten. Du vil ikke tro hvor mye jeg spekulerte på hvordan jeg kunne få noen til å gi meg en klem, eller ta litt på meg, eller bekrefte meg verbalt… Men jeg tror alle er ekstremt trengende. Men det kommer bare til overflaten når behovet ikke tilfredsstilles automatisk ved hjelp av nettverk og nærhet til venner/kjæreste og familie."

Jeg husker med gru hvordan det var å ha det sånn... Nå har jeg det ikke sånn i det hele tatt, men jeg er akkurat like needy - forskjellen er at jeg er omgitt med mennesker som fyller på og fyller på. Jeg håper jeg er en person som fyller på love-me-kvota hos andre. We all need somebody. Gå ut og kos med noen!

Retorikk...

Noen ganger blir jeg litt sliten av vår trang til retoriske krumspring for å bli hørt i mengden. Jeg er ikke noe bedre selv - for all del, også jeg roper i skogen med håp om å få svar av og til.

SVs Inga Marte Torkildsen synes KrF er hyklere, ettersom de nå ikke står på barrikadene med skarpe ord og fronter sitt anti-abort-syn. Jeg skulle likt å se henne hvis noen tok i bruk den gamle retorikken fra skyttergravskrigen om abortloven. Jeg tror ikke det hadde vært noe mer blidgjørende i SV-fløyen det, egentlig. Eller skapt en bedre dialog, manet frem noe mer respekt, eller tjent kvinner og barn noe mer.

Laila Dåvøy uttrykker en bekymring for at abort etterhvert blir noe man bare gjør, uten at det etiske aspektet tas med. Ved å tilgjengeliggjøre abortpillen, som regjeringen ønsker, blir terskelen for en abort lavere. Risikoen er en ganske markant endring i det kollektive menneskesynet i samfunnet. Jeg synes bekymringen er helt på sin plass. Hvis man tar med i beregningen de høyst tilstedeværende psykiske ettervirkningene mange kvinner opplever etter en abort, blir det i alle fall helt betimelig at man spør seg hvor enkelt det egentlig bør være å få gjennomført en abort.

Torkildsen har et budskap om at regjeringen er på kvinnenes side i abortspørsmålet, og ønsker tydeligvis å fronte dette i media. Metoden blir å forsøke å ta bort troverdigheten til "motparten" som også i aller høyeste grad ønsker å være på kvinnenes side i dette spørsmålet, ved hjelp av det retoriske maktbegrepet "hykler".

Hva er galt med å ta imot innspillet fra KrF som om man hadde en voksen dialog? Er det så utenkelig at det finnes slagsider ved å øke tilgjengeligheten på abortpiller? Er det ikke i alles interesse at det jobbes med kvalitetssikring av informasjon og omsorgstilbudet til kvinnene som er blitt uplanlagt gravide? Er det ikke fornuftig å kartlegge de negative ettervirkningene av provosert abort, og eventuelt forebygge dem ved å sikre et så gjennomtenkt valg som mulig? Er det helt usannsynlig at også KrF har kvinnenes beste som hjertesak, om enn fra et helt annet ståsted?

Jeg kan godt komme med rene ord for pengene, jeg. Jeg er imot abort, og mener at alle tiltak som gjør at terskelen til abort blir lettere å komme over, er av det onde. Og hvis abortpillen en dag kommer til apotek, som Laila Dåvøy frykter, er jeg sjeleglad jeg er autorisert helsepersonell, og kan påberope meg reservasjonsrett i forhold til salg av denne pillen. I mellomtiden skulle jeg mene alle ville være tjent med at flere politikere var som Laila Dåvøy, som berører en stor og komplisert sak på et diskusjonsgrunnlag det er gjennomførbart å komme hverandre i møte på.

Det er så verdt det!

Å være med å trekke ett eller annet lass, i kraft av en eller annen egenskap man har, gjør seg ikke selv. Det krever litt å våge seg utpå, det krever faktisk litt bare å innse at man har noen egenskaper som kan brukes til glede og nytte for andre mennesker. Jeg har akkurat nå, i kveld faktisk, avsluttet en liten trekkperiode i livet mitt. Årets konfirmantkull er vel i havn, slett ikke takket være meg, men likevel. Jeg har fått lov å være med:) Bli litt kjent med noen av dem. Fått gjøre ting sammen med dem, ting man ellers ikke ville gjort. Spilt og sunget sammen med noen - dansa en himla dans - snakket i ganske mange timer, spist en del kakestykker, utvekslet en del tanker, fortalt om en del erfaringer, fått en del spørsmål, svart på noen av dem, og kost meg glugg med en gjeng med andre mennesker jeg ellers aldri ville krysset i løpet av en uke.

Jeg har planlagt og øvd og tilrettelagt og bedt, og stressa litt, men fint lite, og gjort min lille del. Og til slutt, og på enden av hele greia er alt jeg kan si at det er så verdt det. Også denne gangen har jeg fått mer enn jeg har gitt.