Å tape kampen mot kreft

Jeg har mang en gang kjent på en frustrasjon over uttrykket "han/hun tapte kampen mot kreften". Jeg er redd for det uttrykket. Og jeg trenger å få uttrykt frykten før den kommer meg for nær innpå livet. Kanskje noen der ute kan gi meg medhold i at den er begrunnet, eller lære meg hvorfor den er ubegrunnet.

Hvis jeg får kreft, eller noen i nær familie skulle få det, vil jeg helst ha unnagjort mitt vrangforhold til denne vendingen. Er det ikke så uendelig mye riktigere å si at "hjelpeapparatet rundt Kristine tapte kampen mot kreften", eller "kreften var sterkere enn legevitenskapen og farmasien"...?

Om jeg skulle dø av kreft, kjenner jeg det som en personlig anklage om noen skulle si at "Kristine tapte kampen mot kreften". Ikke at jeg ville vært tilstede for å høre anklagen, men jeg vil likevel ikke ha det på meg. Som om det er noe jeg skulle gjort bedre et eller annet sted i sykdomsforløpet. Som om det kommer an på hvor sterk livsvilje jeg har, eller tro, eller hvor mye mot jeg kan mønstre midt i et nådeløst sykdomsbilde. Som om ikke det var nok å godta umenneskelig medisinsk behandling. Som om ikke det var nok å vite at man som menneske er uunnværlig, behøvd av barn og mann, av venner, at man har alt å vinne på at kreften beseires. Jeg synes uttrykket er en blodig fornærmelse mot livselskende mennesker som har blitt frastjålet det lange livet fordi det snek seg inn en uovervinnelig sykdomstilstand.

Jeg har ikke hatt sykdommen nærere inn på livet enn at jeg har fått gjengitt av venner hvordan det oppleves å få det hjem i stua. Jeg håper det blir med det. Men statistisk sett er det overveiende sannsynlig at jeg og kreft skal bli bedre kjent senere i livet. Jeg bare forbereder meg litt.

Everybody needs somebody

Jajamensan, sånn er det.

Jeg kom over et av mine egne skriverier her idag, fra rundt syv år tilbake. Hjelpemeg som tida flyr... Det var et brev til en venn. Og det inneholdt som vanlig ubegrensede mengder vissvass, aldeles ikke forfattet i korthet. Men inni der dukket det plutselig opp noe interessant.

Mottaker av brevet var en venn som var inne i det man mildt sagt kan kalle en mørk periode, og han følte på at han var en person som i mye større grad enn andre hadde behov for å få bekreftet at folk var glad i ham, og at de likte å være sammen med ham. Hvorpå jeg responderer:

"Det tror jeg ikke stemmer. Jeg tror faktisk alle sliter med det, men det er vanskelig å snakke om det, fordi det er så vanvittig sårbart å slippe folk inn på det nivået. Da jeg bodde i Oslo, og mista det meste av nettverket mitt, og i tillegg ikke så kjæresten min så ofte som jeg var vant til, holdt jeg på å gå fra konseptene!"

"Du skal slett ikke føle deg svak og annerledes, for det er du ikke! Men jeg vet at det egentlig ikke er mulig å fortelle noen det, for da jeg bodde i Oslo, var jeg fullstendig overbevist om at jeg måtte være den mest needy personen på planeten. Du vil ikke tro hvor mye jeg spekulerte på hvordan jeg kunne få noen til å gi meg en klem, eller ta litt på meg, eller bekrefte meg verbalt… Men jeg tror alle er ekstremt trengende. Men det kommer bare til overflaten når behovet ikke tilfredsstilles automatisk ved hjelp av nettverk og nærhet til venner/kjæreste og familie."

Jeg husker med gru hvordan det var å ha det sånn... Nå har jeg det ikke sånn i det hele tatt, men jeg er akkurat like needy - forskjellen er at jeg er omgitt med mennesker som fyller på og fyller på. Jeg håper jeg er en person som fyller på love-me-kvota hos andre. We all need somebody. Gå ut og kos med noen!

Retorikk...

Noen ganger blir jeg litt sliten av vår trang til retoriske krumspring for å bli hørt i mengden. Jeg er ikke noe bedre selv - for all del, også jeg roper i skogen med håp om å få svar av og til.

SVs Inga Marte Torkildsen synes KrF er hyklere, ettersom de nå ikke står på barrikadene med skarpe ord og fronter sitt anti-abort-syn. Jeg skulle likt å se henne hvis noen tok i bruk den gamle retorikken fra skyttergravskrigen om abortloven. Jeg tror ikke det hadde vært noe mer blidgjørende i SV-fløyen det, egentlig. Eller skapt en bedre dialog, manet frem noe mer respekt, eller tjent kvinner og barn noe mer.

Laila Dåvøy uttrykker en bekymring for at abort etterhvert blir noe man bare gjør, uten at det etiske aspektet tas med. Ved å tilgjengeliggjøre abortpillen, som regjeringen ønsker, blir terskelen for en abort lavere. Risikoen er en ganske markant endring i det kollektive menneskesynet i samfunnet. Jeg synes bekymringen er helt på sin plass. Hvis man tar med i beregningen de høyst tilstedeværende psykiske ettervirkningene mange kvinner opplever etter en abort, blir det i alle fall helt betimelig at man spør seg hvor enkelt det egentlig bør være å få gjennomført en abort.

Torkildsen har et budskap om at regjeringen er på kvinnenes side i abortspørsmålet, og ønsker tydeligvis å fronte dette i media. Metoden blir å forsøke å ta bort troverdigheten til "motparten" som også i aller høyeste grad ønsker å være på kvinnenes side i dette spørsmålet, ved hjelp av det retoriske maktbegrepet "hykler".

Hva er galt med å ta imot innspillet fra KrF som om man hadde en voksen dialog? Er det så utenkelig at det finnes slagsider ved å øke tilgjengeligheten på abortpiller? Er det ikke i alles interesse at det jobbes med kvalitetssikring av informasjon og omsorgstilbudet til kvinnene som er blitt uplanlagt gravide? Er det ikke fornuftig å kartlegge de negative ettervirkningene av provosert abort, og eventuelt forebygge dem ved å sikre et så gjennomtenkt valg som mulig? Er det helt usannsynlig at også KrF har kvinnenes beste som hjertesak, om enn fra et helt annet ståsted?

Jeg kan godt komme med rene ord for pengene, jeg. Jeg er imot abort, og mener at alle tiltak som gjør at terskelen til abort blir lettere å komme over, er av det onde. Og hvis abortpillen en dag kommer til apotek, som Laila Dåvøy frykter, er jeg sjeleglad jeg er autorisert helsepersonell, og kan påberope meg reservasjonsrett i forhold til salg av denne pillen. I mellomtiden skulle jeg mene alle ville være tjent med at flere politikere var som Laila Dåvøy, som berører en stor og komplisert sak på et diskusjonsgrunnlag det er gjennomførbart å komme hverandre i møte på.

Det er så verdt det!

Å være med å trekke ett eller annet lass, i kraft av en eller annen egenskap man har, gjør seg ikke selv. Det krever litt å våge seg utpå, det krever faktisk litt bare å innse at man har noen egenskaper som kan brukes til glede og nytte for andre mennesker. Jeg har akkurat nå, i kveld faktisk, avsluttet en liten trekkperiode i livet mitt. Årets konfirmantkull er vel i havn, slett ikke takket være meg, men likevel. Jeg har fått lov å være med:) Bli litt kjent med noen av dem. Fått gjøre ting sammen med dem, ting man ellers ikke ville gjort. Spilt og sunget sammen med noen - dansa en himla dans - snakket i ganske mange timer, spist en del kakestykker, utvekslet en del tanker, fortalt om en del erfaringer, fått en del spørsmål, svart på noen av dem, og kost meg glugg med en gjeng med andre mennesker jeg ellers aldri ville krysset i løpet av en uke.

Jeg har planlagt og øvd og tilrettelagt og bedt, og stressa litt, men fint lite, og gjort min lille del. Og til slutt, og på enden av hele greia er alt jeg kan si at det er så verdt det. Også denne gangen har jeg fått mer enn jeg har gitt.

MÅ det gå den veien høna sparker, da?

Jeg, og sikkert mange med meg, sitter nå og da med en fornemmelse av at mye utvikler seg til det verre her i verden, og for hver tue som velter nytt lass, tilbakelegges ytterligere kilometre med tapt terreng.

La meg ta et trivielt, men tragisk eksempel. Da jeg gikk på skolen, var det normalt å dusje uten tøy etter gymmen. Nå er presset om å ha en perfekt kropp, og frykten for å bli lagt ut på Youtube med en normal kropp såpass stor at 70% av landets ungdomsskoleelever ikke vil dusje i nettoen. Jeg synes det er galskap, og føler det akkurat sånn - at utviklingen er negativ, og at når situasjonen først er blitt sånn, er terrenget tapt. Landskapet ligger åpent for en ytterligere forverring. Det er liksom så uoverkommelig å snu eller stanse en trend, og enda verre å slette sporene og skadeverket trenden måtte ha etterlatt seg mens den rullet og gikk...

Jeg slo opp et ord på Google idag: Reaksjonær, betegnelse på en som ønsker, og eventuelt arbeider for, å gjeninnføre tilstander og ordninger som eksisterte i en mer eller mindre fjern fortid.

Det er oftest brukt som et hersketaktisk skjellsord, og det er kun et spørsmål om tid før det blir brukt mot meg.

Jeg drømmer om mange ting som jeg synes var bedre før, og en del ting jeg skulle ønske var helt annerledes, som kanskje ikke var sånn før heller, men som likevel oppfattes som bakstreversk ønsketenkning... Jeg fikk en gang motbør for å ville si noe om det påbegynte menneskets verdi, - vedkommende mente det skulle være ferdigdebattert nå, ettersom abortloven er kommet for å bli. Men hvis det skulle være sånn her i verden at lovgivning, folkeopinion og flertallets trender skulle ta råderett over hva man kan ta opp til diskusjon og tenke nytt rundt, VILLE ting gått filleveien.

Takk til de modige sjelene som tok til motmæle mot slaveri, for eksempel. Det var sikkert ikke SÅ kult å være "nigger-lover". Takk til de modige sjelene som tok til motmæle mot nazismen! Jammen fikk de ikke snudd skuta, og nå synes de fleste mennesker at det er rene vederstyggeligheten å omskrive et menneske til rotte på grunnlag av etnisk opprinnelse.

Her snakker vi om å snu store skuter! Det viser at det burde være mulig å snu småbåter også.

For å sitere min fars oppdragelsesmantra: Yt motstand!

Neste helg slår jeg et slag for sexlivet til ungdommene våre, - måtte de få et liv med bagasje som er lett å bære. Jeg skal gi dem noen pakkeråd med på veien.

Deilige søndag

Vettet har fått luft

Øynene har fått innta ubrutt horisont

Munnen har fått blåbær og plommer

Ørene har hørt lyden av fornøyd knasking fra en treåring med nyplukket hasselnøtt i munnen

Fingrene har saumfart gresset etter firkløver

Huden har kjent et mykt kinn, inntil

Føttene har forsert røtter og steiner og jord

Magen har fått kake - laget på noen andres kjøkken

Tankene har fått mat - i kirka

Nesa har fått lukten av skog og villsau

Armene har fått holde rundt en kjælen unge

Håret har fått frisk bris

Trivselen har fått åpne landskap

Sjelen har fått ro

Varsku her!!!

Du vet at det er kjerringa (ja, meg altså) som opererer motorsagen

• når naboen bekymret spør om vedkommende har på vernesko, hvorpå en ubekymret arbeider svarer at denslags har man da ikke. Og faktisk står iført et par snertne ballerinasko som et dugelig alternativ
• når det ikke er vernebukser vedkommende har på seg, men tights
• når vedkommende for hver planke med skrekk hopper unna hvis noe minner om en edderkopp
• når arbeidet utføres med en iherdighet, utholdenhet og gjennomføringsevne som typisk er forbeholdt den kvinnelige halvdelen av befolkningen (!?)
• når vedkommende multitasker mellom motorsagmassakre av fjorårets husbyggings-kapp, megling mellom kranglefanter, tørking av rumper og fylling av vannpistoler
• når vedkommende har tenkt langt nok til å utnytte en av sommerens fineste solskinnsdager til å sikre varme og gyllent skinn også i mørkeste mørketida
• når det å gjøre utendørs-plikter er forlokkende, fordi pliktene innendørs likevel er en million ganger mer utakknemlig