lørdag 28. august 2010

MÅ det gå den veien høna sparker, da?

Jeg, og sikkert mange med meg, sitter nå og da med en fornemmelse av at mye utvikler seg til det verre her i verden, og for hver tue som velter nytt lass, tilbakelegges ytterligere kilometre med tapt terreng.

La meg ta et trivielt, men tragisk eksempel. Da jeg gikk på skolen, var det normalt å dusje uten tøy etter gymmen. Nå er presset om å ha en perfekt kropp, og frykten for å bli lagt ut på Youtube med en normal kropp såpass stor at 70% av landets ungdomsskoleelever ikke vil dusje i nettoen. Jeg synes det er galskap, og føler det akkurat sånn - at utviklingen er negativ, og at når situasjonen først er blitt sånn, er terrenget tapt. Landskapet ligger åpent for en ytterligere forverring. Det er liksom så uoverkommelig å snu eller stanse en trend, og enda verre å slette sporene og skadeverket trenden måtte ha etterlatt seg mens den rullet og gikk...

Jeg slo opp et ord på Google idag: Reaksjonær, betegnelse på en som ønsker, og eventuelt arbeider for, å gjeninnføre tilstander og ordninger som eksisterte i en mer eller mindre fjern fortid.

Det er oftest brukt som et hersketaktisk skjellsord, og det er kun et spørsmål om tid før det blir brukt mot meg.

Jeg drømmer om mange ting som jeg synes var bedre før, og en del ting jeg skulle ønske var helt annerledes, som kanskje ikke var sånn før heller, men som likevel oppfattes som bakstreversk ønsketenkning... Jeg fikk en gang motbør for å ville si noe om det påbegynte menneskets verdi, - vedkommende mente det skulle være ferdigdebattert nå, ettersom abortloven er kommet for å bli. Men hvis det skulle være sånn her i verden at lovgivning, folkeopinion og flertallets trender skulle ta råderett over hva man kan ta opp til diskusjon og tenke nytt rundt, VILLE ting gått filleveien.

Takk til de modige sjelene som tok til motmæle mot slaveri, for eksempel. Det var sikkert ikke SÅ kult å være "nigger-lover". Takk til de modige sjelene som tok til motmæle mot nazismen! Jammen fikk de ikke snudd skuta, og nå synes de fleste mennesker at det er rene vederstyggeligheten å omskrive et menneske til rotte på grunnlag av etnisk opprinnelse.

Her snakker vi om å snu store skuter! Det viser at det burde være mulig å snu småbåter også.

For å sitere min fars oppdragelsesmantra: Yt motstand!

Neste helg slår jeg et slag for sexlivet til ungdommene våre, - måtte de få et liv med bagasje som er lett å bære. Jeg skal gi dem noen pakkeråd med på veien.

søndag 22. august 2010

Deilige søndag


Vettet har fått luft

Øynene har fått innta ubrutt horisont

Munnen har fått blåbær og plommer

Ørene har hørt lyden av fornøyd knasking fra en treåring med nyplukket hasselnøtt i munnen

Fingrene har saumfart gresset etter firkløver

Huden har kjent et mykt kinn, inntil

Føttene har forsert røtter og steiner og jord

Magen har fått kake - laget på noen andres kjøkken

Tankene har fått mat - i kirka

Nesa har fått lukten av skog og villsau

Armene har fått holde rundt en kjælen unge

Håret har fått frisk bris

Trivselen har fått åpne landskap

Sjelen har fått ro

onsdag 11. august 2010

Varsku her!!!


Du vet at det er kjerringa (ja, meg altså) som opererer motorsagen

  • når naboen bekymret spør om vedkommende har på vernesko, hvorpå en ubekymret arbeider svarer at denslags har man da ikke. Og faktisk står iført et par snertne ballerinasko som et dugelig alternativ
  • når det ikke er vernebukser vedkommende har på seg, men tights
  • når vedkommende for hver planke med skrekk hopper unna hvis noe minner om en edderkopp
  • når arbeidet utføres med en iherdighet, utholdenhet og gjennomføringsevne som typisk er forbeholdt den kvinnelige halvdelen av befolkningen (!?)
  • når vedkommende multitasker mellom motorsagmassakre av fjorårets husbyggings-kapp, megling mellom kranglefanter, tørking av rumper og fylling av vannpistoler
  • når vedkommende har tenkt langt nok til å utnytte en av sommerens fineste solskinnsdager til å sikre varme og gyllent skinn også i mørkeste mørketida
  • når det å gjøre utendørs-plikter er forlokkende, fordi pliktene innendørs likevel er en million ganger mer utakknemlig

søndag 25. juli 2010

Med ydmykhet


Jeg ble dampveivalset i Monopol her om dagen.

Alt på grunn av en elendig start i første og andre runde. Var jeg noen gang tidligere i tvil, så er jeg i alle fall nå blitt overbevist om at en dårlig start i livet ikke er betydningsløs! Den ene smellen etter den andre - toppskatt og dårlige sjansekort. Elendige terningkast som plasserte meg på steder uten særlige muligheter. Noe som ikke minst betydde at jeg gikk glipp av mulighetene til å få med meg det viktigste i en tidlig fase i monopol - gateoppkjøpene. Utover i dette vanvittige spillet er det en dødens spiral å kaste terningen til videre fremrykk hvis du ikke er med i landeiernes privilegerte forening. Noe jeg i det vesentlige ikke var. Det var jo ikke trygt å ferdes noen steder, hvor jeg gikk skulle medspillere ha penger av meg! Først noen ubetydelige hundretalls tusen, siden ikke fullt så ubetydelige titalls millioner. Ikke mange rundene ute i Monopol-livet var jeg helt bankerott. En del runder i forkant av dødsstreken satte dødsønsket inn. Akk ja sann.

I det virkelige liv har jeg kastet lykkekast etter lykkekast, vunnet vinnerlodd etter vinnerlodd - hvis man skal se på det på den måten - så jeg skal jo ikke klage for høylydt over nederlaget denne ene kvelden. Men det satte igang en tanke i feriehodet mitt. - Nå er jo Monopol en veldig forenklet variant av virkeligheten, men egner seg likevel som en slags parallell.

Det er noen mennesker som tror at alle stiller likt, uavhenging av utdelte forutsetninger. At vilje og hardt arbeid kan føre deg dit du vil, uansett utgangspunkt. Jeg tror det er en sannhet med mange modifikasjoner, og ikke minst en "sannhet" uten et fnugg av verken ydmykhet eller nåde.

Jeg baler veldig med hva jeg skal tenke om de rumenske tiggerne i byen. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor de tigger og ikke jobber - valutakursene gjør at man kommer en lang vei med kun en sommerjobb med jordbærplukking, for eksempel. I tillegg tenker jeg at når jeg skal gi penger, skal jeg ikke gi det som en bjørnetjeneste til en latsabb som burde lært verdien av et arbeidsslag. Som attpåtil gir deler av pengene videre til en eller annen mafia-bakmann.

Alle disse motforestillingene har ikke bakgrunn i at jeg er så informert om alle hvem-hva-hvordan i disse menneskenes liv. Jeg har faktisk ingen idé om hvor lett eller vanskelig det er for en rumener å få seg sesongjobb i Norge. Hvor mye arbeid disse menneskene har lagt ned uten å få betaling for det. Hvor hard en dag med gatetigging er i forhold til en arbeidsdag i ordnede former. Forskning viser dessuten at tiggerstrømmen fra Romania ikke er organisert - det er enkeltmennesker som kommer for å tjene seg 200-300 kroner dagen for å få råd til noe å bo i, for eksempel.

Jeg leste om en av dem i avisen her om dagen. Han hadde mistet jobben som bygningsarbeider i Spania, og har nå samlet skrapjern og flasker i Norge de siste fire årene. Jeg tenker bare - når han har barn hjemme i Romania - har reist til Spania for å jobbe, og den døra lukker seg, tror jeg ikke mannen later som om situasjonen er desperat. At han ikke har sjekket ut mulighetene for en vanlig jobb. Hvor mye mer vet ikke denne mannen om hardt arbeid, verdien av å krumme nakken og stå på, legge til side latskap og egne behov osv. osv. enn det jeg gjør?

Jeg har ikke sjekket meg selv ut av alle problemstillingene rundt tiggerne i norske byer, men jeg vil bare si med en viss ydmykhet at sjansen er tilstede for at mange av dem vet mindre om latskap og mangel på ryggrad enn meg selv, lille Frøken Vinnerlodd.

Som han sa, mannen: " Hvis vi hadde hatt bare 20 prosent av det systemet dere har i Norge, ville vi hatt et godt liv".

tirsdag 6. juli 2010

Jeg - dongeribuksen


Jeg er som en dongeribukse. Funker som ei kule til hverdags.

Underforstått at jeg ikke nødvendigvis er førstevalget når det skal være litt ekstra fint.

Ferien står for døren, og jeg begynner å ane en ugle i mosen. Disse hellige tre ukene er det knyttet enorme forventninger til - enten jeg vil forvente eller ikke. Forventningen er der like forherda. Spørsmålet er om jeg klarer å leve opp til den.

Ja, riktig. Leve opp til den.

Når jeg forventer noe av ferien, så er det ikke ting som fint vær, god mat, late dager, solbrun hud og den slags trivialiteter. Forventningen er dypest sett knyttet til meg selv.

Ja, det er mer om jeg klarer å ikke være sur i bilen, så vi kan få en hyggelig tur til Sverige...
Eller om jeg kan la være å bli sur når blaute bade-tær i direkte firsprang fra plenen drar med seg nevnte vegetasjon opp i stua, på det som skal være en hyggelig hagedag hjemme.
Eller om jeg klarer å ikke være sur når jeg har vært oppe sent om kvelden, så det kan vise seg verdt det når jeg velger å ikkje sova burt sumarnatta.

Forventningen er det totale fravær av surhet. Ikke i fem minutter engang. Det er noe som heter "Ut på tur, aldri sur", så her er jeg ikke alene om å leve i absolutt villfarelse.

Jeg har fire dager på meg til å få kverka den ugla i mosen, og få endret forventningene mine til noe som faktisk er innen rekkevidde.

Klarer jeg det, kan dette bli tidenes sommer. God ferie!

mandag 21. juni 2010

Så dum jeg har vært

I dagens samfunn driver mange av oss og bruker uforholdsmessig mye tid på å finne oss selv. Det er så mange støyfaktorer som sier noe om hvem og hvordan vi er, at jeg ikke tror jeg er alene om å gå litt i ball av og til. Klassekameraters oppfatninger - eller i alle fall de oppfatningene de har hatt behov for å gi uttrykk for, ektefølt eller ikke, mine egne ideer som har formet seg opp igjennom årene, medienes idealer og så videre ligger alle der og er en del av det jeg oppfatter som sannheten om meg selv. Hvordan jeg er og hvordan jeg ser ut.

Min klare oppfatning er, og har vært i flere år, at jeg har funnet meg selv. Og sluttet fred med funnet. :) Jeg er fornøyd med den jeg er og sånn jeg ser ut. Men igår avdekket jeg en mørk hemmelighet i min egen selvforståelse som jeg håper jeg fra nå av kan klare å legge død.

De fleste mennesker hater å se seg selv på film. Jeg er heller ikke videre begeistret alltid. Jeg syntes for eksempel at det var like greit at taklampene kom i veien for ansiktet mitt da jeg ble filmet ved pianoet mens jeg sang i kirka. Som en slags bonus, jeg kunne si meg fornøyd med det lydmessige resultatet, og slippe å ta stilling til hvordan jeg så ut.

Da det senere i mengden av filmklipp kom et avsnitt til, hvor jeg nå stod alene på en scene og snakket, tok jeg meg selv i å bli positivt overrasket. Jeg ser jo normal ut! Underforstått at jeg da må ha gått og trodd det motsatte?! Nesten uten å vite det engang...

I alle år har jeg tenkt at jeg er smart, og at jeg bare ser dum ut. I går skjønte jeg at når det gjelder dette området forholder det seg helt motsatt. Jeg har i alle år gått rundt og vært dum, og ikke forstått at jeg egentlig er deilig.

At det skal ta nesten tredve år å komme til en sånn innsikt..? Det er begredelig. Do better, deilige mennesker der ute! Jeg sitter og nyter min første dag som normal. :P


søndag 13. juni 2010

Hvor mye er et liv verdt?


Jeg leste en artikkel om vårt naboland idag som fikk meg til å tenke litt.

Til nå har kunstig befruktning vært gratis i Danmark. Her er 8 av 100 fødte barn hvert år er et resultat av kunstig befruktning.

Regjeringen i Danmark vedtok nettopp at de skulle innføre brukerbetaling på kunstig befruktning. På samme måte som det koster penger å adoptere, skal det nå være lagt på brukerne å betale deler av regningen for prosessen med fertilitetsklinikken. Finansdepartementet regner med de kommer til å spare 200 millioner på å flytte finansieringen fra staten til brukeren. Opposisjonen på sin side reagerer skarpt, fordi Danmark, på lik linje med Norge, trenger flere barn ettersom gjennomsnittsalderen i befolkningen bare øker. Rikshospitalet og representanter for private fertilitetsklinikker mener det nye vedtaket er en katastrofe, fordi det i praksis vil føre til at det blir født færre barn.

I 2004 innførte Danmark screening av gravide i uke 12, for å kunne avdekke Downs-barn på et tidlig stadium, slik at disse kan bli abortert bort.

I følge denne artikkelen sparer bare København kommune trolig 2 millioner kroner årlig på tiltaket. For de fikk det resultatet de drømte om den gangen tiltaket bare var på planleggingsstadiet.

På politisk plan regnes det i alle bauger og kanter på hvem som skal betale prislappen et barn koster, og hvor mye man kan spare på å stanse "prosjektet" når utfallet ikke blir som man hadde tenkt seg.

For det hender. VG har et oppslag senest idag som forteller at det foreligger økt risiko for misdannelser nettopp ved kunstig befruktning. Skal vi tro politisk ledelse i Danmark er babyen da ikke lenger verdt pengene det kostet å "skape" den.

Men jeg lurer på om noen med politiske muskler har sett på sparingsmulighetene som kunne finnes andre steder:

Abortstatistikken i Danmark og Norge er nemlig sånn at blir det født 100 barn, har det samtidig blitt abortert 25. Hva om man la hjernen i bløtt for å finne ut hvordan man kunne spare noen av disse? På den måten ville man verken trenge å betale for befruktningsprosessen, eller bekymre seg for lav fødselsrate. Det er jo et enormt sparingspotensiale her - 15-16000 påbegynte småtasser, aldeles gratis - de fleste av dem har antakelig ikke Downs syndrom heller, for å snakke i termer politisk kynisme kan forstå - hva med en brainstorming for å legge holdninger, midler og støtteapparat til rette for noen av disse?

Og så lurer jeg på hvilken politisk muskelbunt det var som tillot seg å regne på hva et Downs-barn koster, og hvor fantastisk kommunebudsjettet kom til å bli seende ut hvis man la holdninger, midler og støtteapparat til rette for å få stoppet dem på springbrettet.

Jeg vet ikke alt her i verden, men etter mine beregninger kan det være rivende likegyldig hvor mange millioner kroner det spares på å screene gravide i uke tolv, og å flytte regningen fra fertilitetsklinikkene over på brukeren. Det ligger en grunnleggende fattigdom i tankegangen rundt det å få barn, både i Danmark og i Norge, fordi barnet i seg selv kun med gitte parametere har verdi i det hele tatt.