4. Hva jeg bruker penger på

Det som er helt sikkert, er at jeg bruker dem... Jeg har ikke en overdrevet kronologisk oversikt - det hadde jeg før.

Men mat er en av de desidert viktigste og mest omfattende utgiftspostene. God mat, dårlig mat, dyr mat og billig mat, kjapp mat og treg mat. Det siste året har det vært heller dårlig, billig og kjapt. Hah, det er jo nesten slagordet til Kiwi! Kjøp kjapt, kleint og billig - Kiwi Kiwi! Det kommer ikke til å bli noe mindre på matutgiftene de neste ti årene, heller. Det er bare å jobbe på! Godt ferien snart er over, så jeg kan få tjent noen nye penger.

Dyreparken kommer vel som en god nummer to. Alle som kjenner meg vet at det ligger meg tungt for brystet at Dyreparken i løpet av dette året antakelig sitter med 10.000 av våre kroner. Da inkluderer jeg årskort til fem, is til fem, mat, tralle-leie (mega-bom!), armbånd til skapet i badelandet, tivoli, eventuelle spin-off-produkter osv... Og jeg har kommet så langt i år uten å kjøpe noe spin-off, - vel bare et par svømmebriller, - og har med niste hver gang unntatt isen, og vogn hver gang unntatt den ene gangen. Likevel tror jeg de skal klare det før året er omme. De kan sakene sine, og de er ikke redde for å ta seg betalt for dem. Grøss! Men altså, de kan sakene sine. Neste år skal jeg unngå å se så nærme på dem. Til mandag, derimot, bærer det inn en tur. :)

3. En som facinerer meg, og hvorfor

JAMIE OLIVER! Jeg er blodfan!.

Hvorfor?

1. Han er vanvittig dyktig i faget sitt.

2. Han har trukket kunnskapen sin langt utenfor resturantenes fire vegger, for rett og slett forandre livet til mennesker som har behov for det. Og da mener jeg ikke i form av være tv-kokk og kokebok-forfatter. Mer i form av mat-revolusjonene han kjører i skoler i England og USA, for eksempel.

3. Han gir seg jo aldri!

4. Han takler at folk er uhøflige, ignorante, utilbørlige, utakknemlige, uten å være sånn tilbake, og klarer å snu innstillingen til en stor prosent av disse folka på toppen av det hele.

5. Han gir seg jo aldri!

6. He's fabulous!

Jeg hadde dånt hvis min sti skulle krysse hans - i ren starstruckness.

2. Stjernetegnet mitt, og om det passer til personligheten min

Jauda. Steinbukken, det er meg. Etter mine beregninger. Jeg gjorde litt research på hvilke karaktertrekk som angivelig skal følge med. Jeg kunne saktens kjenne meg litt igjen, og opplevde et bittelite øyeblikk med overbevisning, helt til jeg leste husbondens profil. Erik er løve. Men det er ikke et fiber i Erik som er løve. Trust me!


Men dette skulle jo handle om meg - det er JEG som har ferie! Ifølge stjernene er jeg ambisiøs, og det er i toppen jeg vil være. Nja. Jeg vet nå ikke det. Jeg kan godt være i toppen hvis jeg sitter tungt nok, hvis du skjønner hva jeg mener. Men jeg gidder ikke å opp der og være en lettvekter, - da kan jeg heller overlate ting til de som vet hva de driver med.


Det er her neste karaktertrekk kommer inn, egentlig. For jeg er angivelig både pragmatisk og realistisk. Jeg har sett meg ut et fjell, og klatrer skritt for skritt. For å høste penger, berømthet og prestisje. Ja - det sitter jo som et skudd på meg som forlot høyskolestudiet for å følge drømmen om å bli apotektekniker?! Der er det ikke mye penger og prestisje, skal jeg si deg... Likevel er det godt nok for meg - jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, - det må være noe galt med meg da.


Heldigvis sporer jeg på igjen: Flittig, engasjert, effektiv, og litt ufølsom ovenfor de som ikke er like arbeidssomme og ambisiøse som meg selv. Ja, DER kan jeg kjenne meg igjen. Moden og rikelig velsignet med folkevett er jeg også, sier stjernene. Ja, det tror jeg så gjerne! Ikke vil jeg ha noen befatning med ville ideer og drømmer uten forankring i virkeligheten heller. Nei, for jeg vil visst heller bli der jeg er, og jobbe hardere - gjøre det ordentlig. Ja, - det kjenner jeg meg veldig igjen i, faktisk.


Her kommer det beste: "Når Steinbukker slapper av, liker de avslappende sportsgrener som golf og krokket." HAHAHA! Alle som har hatt gym sammen med meg, vet at den sitter som spikret i skolten på meg! 
I sum viser det seg at jeg har ambisjoner som ikke kjenner noen grense, samtidig som jeg er forsiktig, ansvarlig og real. Så når suksessen kommer, er det av den søte sorten. 


Ja, hvis stjernene hadde hatt noe de skulle sagt, ligger det jo sabla greit til rette, ser jeg. Men igjen - med "løve"-mannen ved min side, setter jeg min lit til skaperen bak der igjen.

1. Dette håper jeg mine barn gjør annerledes

Jeg er jo egentlig veldig fornøyd med hvordan ting har utviklet seg. Det er ikke så mye anger involvert, kan man si. Enkelte dager føler jeg riktignok at ALT kunne vært gjort bedre, men dette er ikke en av de dagene. 


Jeg er imidlertid midt i en liten snuoperasjon, hvor latsabbing og godis-spising skal byttes ut med konstruktiv aktivitet og frukt. Høres gøy ut, ikke sant?


Skulle jeg ønske barna mine noe som jeg ikke har inntatt selv, må det være at de holder seg hardnakket til de til enhver tid gjeldende kostråd fra Fedon, og pådrar seg et lett snev av treningsnarkomani. Ikke noe overdrevet - bare til den grad at deres dag er like ufullstendig uten trening som min dag er uten sjokolade.

Feriere, feriere, feriere!!!

Jeg har hatt to uker ferie, og har jo kun en igjen! Det er en skrekkelig ting. Jeg er redd jeg ikke skal rekke å nyte det nå... Tenk hvis jeg kaster bort tiden! Mens jeg lurer på om jeg kommer til å mislykkes i innspurten av det krevende prosjektet "ferieavvikling", har jeg lagt en plan om å nyte været i morra. Og lese litt i boka mi. Og kanskje trene litt med rockeringen, som by the way skal forandre livet mitt - the end of the world as I know it. Og KANSKJE ordne opp i klesvasken. Og muligens gå en tur? Det er så mangt man kan gjøre. 


Ettersom jeg har fri, sitter jeg og blar gjennom andres blogger, og finner meg selv littegrann inspirert. Sånn på en vanlig uke har jeg ganske mye jeg kunne sagt noe vettugt og skriftlig om, men i ferien er det heller labert. Men blogging er en fin måte å dokumentere at ferien min fant sted - for jeg hadde aldri hatt tid til å kjøre daglige oppdateringer på en vanlig uke. Så derfor har jeg plukket ut noen emner etter en rask google-runde:


1. Dette håper jeg mine barn gjør annerledes
2. Stjernetegnet mitt, og om det passer personligheten min (TIDENES mest hjernedøde - men kan likevel bli gøy å skrive, må bare gjøre litt research først...)
3. En som facinerer meg, og hvorfor
4. Hva jeg bruker penger på 


Jeg vet at når jeg kommer så langt som til torsdag, har jeg ikke tid til mer, så det får bli med det. Men da har jeg i det minste fire, eller fem om jeg inkluderer dette, hjernedøde innlegg å vise til når ferien er over. Og da kan jeg ikke komme til meg selv å si at det ikke skjedde, og at jeg ikke tillot meg selv å drive dank en ukes tid. For dette kvalifiserer som dank.

Angry bi&@*...

Det sies at det å legge ut på en frisk sykkeltur frigjør endorfiner, som igjen gjør deg glad og avslappet. Det må være noe galt med meg. TO ganger i nyere tid, kan jeg ikke si annet enn at jeg kun føler bensin på ulmende aggresjon av å sykle en tur.

Jeg ruller langs veien, og opp i hodet kommer de siste dagenes bagatellmessige irritasjoner, og vokser seg aldeles ut av proporsjon. Jeg spiller opp igjen samtaler, og legger inn fargerike fantasier av hva jeg kunne sagt, som jeg heldigvis ikke sa.

Og i tillegg til mitt interne rollespill, kommer de situasjonene som faktisk utspiller seg langs veien. Alt fra en skoleklasse hvor kun halvparten av elevene har hørt om å holde sida si når de sykler på sykkelstien, til bilister som er harde på gassen, - klassiske scenarier. Idag kom jeg til Vågsbygd senter, og en handikappet dame var på vei over fotgjengerfeltet. En stor lastebil hadde stoppet for henne, men likevel kunne han ikke dy seg for å sige stadig lenger frem, mens hun strevde det hun kunne for å få humpet seg og rullatoren over, synlig bekymret for at hun var til bry for dette to meter høye kjøretøyet. Jeg kjente bare hvor sur jeg ble, og de neste to kilometerne brukte jeg på å forestille meg at jeg røsket opp trailer-døra, stakk det sure, svette fjeset mitt opp i hans, og brølte at han måtte slutte med den forbanka bøllinga over skrale gamle damer med rullator. Han fikk sitt pass påskrevet, ja! I hodet mitt. Oppi der reagerte han selvsagt også med skam, bot og bedring. For oppi hodet mitt er sinnet mitt alltid helt innenfor rammene av hva som kan betegnes som rettferdig vrede og betimelig tukt.

I virkeligheten kan jeg slutte meg til en god kommentar fra min yngste datter: "Jeg hater sinna!" Det er en ordentlig guffen ting. I kirka på søndag snakket vi om at Gud hjelper oss å bli en bedre utgave av oss selv, hvis vi gir Ham plass. Jeg har mye plass å gi, kjenner jeg. Vælkømmin til gards, som man sier.

Singer/songwriter?

Sanger har jeg vært lenge. Det nye er songwriter-delen. Men det er morro lell - det går faktisk an å begynne med noe helt nytt selv om man har fylt 30 år. :P

Jeg kom over et sitat igår:

"If someone proved to me that Christ is outside the truth, and that in reality the truth were outside of Christ, then I should prefer to remain with Christ rather than with the truth."

— Fyodor Dostoyevsky

Kunne ikke sagt det bedre selv. Men å skrive en sang utfra det, er vel alltids lov. Ikke noe video-blogger, denne dama her, men teksten kan man jo alltids dele... :)

If I was without You, Lord

would my life still be the same?

Would there be peace and hope

and the things I've learned to connect to your name?

If You were outside the truth

and the truth was outside of You

I would still choose You, Jesus

I would live my life on a lie

because You have never done nothing

but to bring good things to my life

The world is full of religion

and most want to live without

But what I found with You Jesus

can stand the test of my doubt

If You are outside the truth

and the truth is outside of You

I will still choose You, Jesus

I will live my life on a lie

because You have never done nothing

but to bring good things to my life

There is peace, there is joy, there is patience and there's love

If it's all human lies, then I'll be a liar

Å tape kampen mot kreft

Jeg har mang en gang kjent på en frustrasjon over uttrykket "han/hun tapte kampen mot kreften". Jeg er redd for det uttrykket. Og jeg trenger å få uttrykt frykten før den kommer meg for nær innpå livet. Kanskje noen der ute kan gi meg medhold i at den er begrunnet, eller lære meg hvorfor den er ubegrunnet.

Hvis jeg får kreft, eller noen i nær familie skulle få det, vil jeg helst ha unnagjort mitt vrangforhold til denne vendingen. Er det ikke så uendelig mye riktigere å si at "hjelpeapparatet rundt Kristine tapte kampen mot kreften", eller "kreften var sterkere enn legevitenskapen og farmasien"...?

Om jeg skulle dø av kreft, kjenner jeg det som en personlig anklage om noen skulle si at "Kristine tapte kampen mot kreften". Ikke at jeg ville vært tilstede for å høre anklagen, men jeg vil likevel ikke ha det på meg. Som om det er noe jeg skulle gjort bedre et eller annet sted i sykdomsforløpet. Som om det kommer an på hvor sterk livsvilje jeg har, eller tro, eller hvor mye mot jeg kan mønstre midt i et nådeløst sykdomsbilde. Som om ikke det var nok å godta umenneskelig medisinsk behandling. Som om ikke det var nok å vite at man som menneske er uunnværlig, behøvd av barn og mann, av venner, at man har alt å vinne på at kreften beseires. Jeg synes uttrykket er en blodig fornærmelse mot livselskende mennesker som har blitt frastjålet det lange livet fordi det snek seg inn en uovervinnelig sykdomstilstand.

Jeg har ikke hatt sykdommen nærere inn på livet enn at jeg har fått gjengitt av venner hvordan det oppleves å få det hjem i stua. Jeg håper det blir med det. Men statistisk sett er det overveiende sannsynlig at jeg og kreft skal bli bedre kjent senere i livet. Jeg bare forbereder meg litt.

Everybody needs somebody

Jajamensan, sånn er det.

Jeg kom over et av mine egne skriverier her idag, fra rundt syv år tilbake. Hjelpemeg som tida flyr... Det var et brev til en venn. Og det inneholdt som vanlig ubegrensede mengder vissvass, aldeles ikke forfattet i korthet. Men inni der dukket det plutselig opp noe interessant.

Mottaker av brevet var en venn som var inne i det man mildt sagt kan kalle en mørk periode, og han følte på at han var en person som i mye større grad enn andre hadde behov for å få bekreftet at folk var glad i ham, og at de likte å være sammen med ham. Hvorpå jeg responderer:

"Det tror jeg ikke stemmer. Jeg tror faktisk alle sliter med det, men det er vanskelig å snakke om det, fordi det er så vanvittig sårbart å slippe folk inn på det nivået. Da jeg bodde i Oslo, og mista det meste av nettverket mitt, og i tillegg ikke så kjæresten min så ofte som jeg var vant til, holdt jeg på å gå fra konseptene!"

"Du skal slett ikke føle deg svak og annerledes, for det er du ikke! Men jeg vet at det egentlig ikke er mulig å fortelle noen det, for da jeg bodde i Oslo, var jeg fullstendig overbevist om at jeg måtte være den mest needy personen på planeten. Du vil ikke tro hvor mye jeg spekulerte på hvordan jeg kunne få noen til å gi meg en klem, eller ta litt på meg, eller bekrefte meg verbalt… Men jeg tror alle er ekstremt trengende. Men det kommer bare til overflaten når behovet ikke tilfredsstilles automatisk ved hjelp av nettverk og nærhet til venner/kjæreste og familie."

Jeg husker med gru hvordan det var å ha det sånn... Nå har jeg det ikke sånn i det hele tatt, men jeg er akkurat like needy - forskjellen er at jeg er omgitt med mennesker som fyller på og fyller på. Jeg håper jeg er en person som fyller på love-me-kvota hos andre. We all need somebody. Gå ut og kos med noen!

Retorikk...

Noen ganger blir jeg litt sliten av vår trang til retoriske krumspring for å bli hørt i mengden. Jeg er ikke noe bedre selv - for all del, også jeg roper i skogen med håp om å få svar av og til.

SVs Inga Marte Torkildsen synes KrF er hyklere, ettersom de nå ikke står på barrikadene med skarpe ord og fronter sitt anti-abort-syn. Jeg skulle likt å se henne hvis noen tok i bruk den gamle retorikken fra skyttergravskrigen om abortloven. Jeg tror ikke det hadde vært noe mer blidgjørende i SV-fløyen det, egentlig. Eller skapt en bedre dialog, manet frem noe mer respekt, eller tjent kvinner og barn noe mer.

Laila Dåvøy uttrykker en bekymring for at abort etterhvert blir noe man bare gjør, uten at det etiske aspektet tas med. Ved å tilgjengeliggjøre abortpillen, som regjeringen ønsker, blir terskelen for en abort lavere. Risikoen er en ganske markant endring i det kollektive menneskesynet i samfunnet. Jeg synes bekymringen er helt på sin plass. Hvis man tar med i beregningen de høyst tilstedeværende psykiske ettervirkningene mange kvinner opplever etter en abort, blir det i alle fall helt betimelig at man spør seg hvor enkelt det egentlig bør være å få gjennomført en abort.

Torkildsen har et budskap om at regjeringen er på kvinnenes side i abortspørsmålet, og ønsker tydeligvis å fronte dette i media. Metoden blir å forsøke å ta bort troverdigheten til "motparten" som også i aller høyeste grad ønsker å være på kvinnenes side i dette spørsmålet, ved hjelp av det retoriske maktbegrepet "hykler".

Hva er galt med å ta imot innspillet fra KrF som om man hadde en voksen dialog? Er det så utenkelig at det finnes slagsider ved å øke tilgjengeligheten på abortpiller? Er det ikke i alles interesse at det jobbes med kvalitetssikring av informasjon og omsorgstilbudet til kvinnene som er blitt uplanlagt gravide? Er det ikke fornuftig å kartlegge de negative ettervirkningene av provosert abort, og eventuelt forebygge dem ved å sikre et så gjennomtenkt valg som mulig? Er det helt usannsynlig at også KrF har kvinnenes beste som hjertesak, om enn fra et helt annet ståsted?

Jeg kan godt komme med rene ord for pengene, jeg. Jeg er imot abort, og mener at alle tiltak som gjør at terskelen til abort blir lettere å komme over, er av det onde. Og hvis abortpillen en dag kommer til apotek, som Laila Dåvøy frykter, er jeg sjeleglad jeg er autorisert helsepersonell, og kan påberope meg reservasjonsrett i forhold til salg av denne pillen. I mellomtiden skulle jeg mene alle ville være tjent med at flere politikere var som Laila Dåvøy, som berører en stor og komplisert sak på et diskusjonsgrunnlag det er gjennomførbart å komme hverandre i møte på.

Det er så verdt det!

Å være med å trekke ett eller annet lass, i kraft av en eller annen egenskap man har, gjør seg ikke selv. Det krever litt å våge seg utpå, det krever faktisk litt bare å innse at man har noen egenskaper som kan brukes til glede og nytte for andre mennesker. Jeg har akkurat nå, i kveld faktisk, avsluttet en liten trekkperiode i livet mitt. Årets konfirmantkull er vel i havn, slett ikke takket være meg, men likevel. Jeg har fått lov å være med:) Bli litt kjent med noen av dem. Fått gjøre ting sammen med dem, ting man ellers ikke ville gjort. Spilt og sunget sammen med noen - dansa en himla dans - snakket i ganske mange timer, spist en del kakestykker, utvekslet en del tanker, fortalt om en del erfaringer, fått en del spørsmål, svart på noen av dem, og kost meg glugg med en gjeng med andre mennesker jeg ellers aldri ville krysset i løpet av en uke.

Jeg har planlagt og øvd og tilrettelagt og bedt, og stressa litt, men fint lite, og gjort min lille del. Og til slutt, og på enden av hele greia er alt jeg kan si at det er så verdt det. Også denne gangen har jeg fått mer enn jeg har gitt.

MÅ det gå den veien høna sparker, da?

Jeg, og sikkert mange med meg, sitter nå og da med en fornemmelse av at mye utvikler seg til det verre her i verden, og for hver tue som velter nytt lass, tilbakelegges ytterligere kilometre med tapt terreng.

La meg ta et trivielt, men tragisk eksempel. Da jeg gikk på skolen, var det normalt å dusje uten tøy etter gymmen. Nå er presset om å ha en perfekt kropp, og frykten for å bli lagt ut på Youtube med en normal kropp såpass stor at 70% av landets ungdomsskoleelever ikke vil dusje i nettoen. Jeg synes det er galskap, og føler det akkurat sånn - at utviklingen er negativ, og at når situasjonen først er blitt sånn, er terrenget tapt. Landskapet ligger åpent for en ytterligere forverring. Det er liksom så uoverkommelig å snu eller stanse en trend, og enda verre å slette sporene og skadeverket trenden måtte ha etterlatt seg mens den rullet og gikk...

Jeg slo opp et ord på Google idag: Reaksjonær, betegnelse på en som ønsker, og eventuelt arbeider for, å gjeninnføre tilstander og ordninger som eksisterte i en mer eller mindre fjern fortid.

Det er oftest brukt som et hersketaktisk skjellsord, og det er kun et spørsmål om tid før det blir brukt mot meg.

Jeg drømmer om mange ting som jeg synes var bedre før, og en del ting jeg skulle ønske var helt annerledes, som kanskje ikke var sånn før heller, men som likevel oppfattes som bakstreversk ønsketenkning... Jeg fikk en gang motbør for å ville si noe om det påbegynte menneskets verdi, - vedkommende mente det skulle være ferdigdebattert nå, ettersom abortloven er kommet for å bli. Men hvis det skulle være sånn her i verden at lovgivning, folkeopinion og flertallets trender skulle ta råderett over hva man kan ta opp til diskusjon og tenke nytt rundt, VILLE ting gått filleveien.

Takk til de modige sjelene som tok til motmæle mot slaveri, for eksempel. Det var sikkert ikke SÅ kult å være "nigger-lover". Takk til de modige sjelene som tok til motmæle mot nazismen! Jammen fikk de ikke snudd skuta, og nå synes de fleste mennesker at det er rene vederstyggeligheten å omskrive et menneske til rotte på grunnlag av etnisk opprinnelse.

Her snakker vi om å snu store skuter! Det viser at det burde være mulig å snu småbåter også.

For å sitere min fars oppdragelsesmantra: Yt motstand!

Neste helg slår jeg et slag for sexlivet til ungdommene våre, - måtte de få et liv med bagasje som er lett å bære. Jeg skal gi dem noen pakkeråd med på veien.

Deilige søndag

Vettet har fått luft

Øynene har fått innta ubrutt horisont

Munnen har fått blåbær og plommer

Ørene har hørt lyden av fornøyd knasking fra en treåring med nyplukket hasselnøtt i munnen

Fingrene har saumfart gresset etter firkløver

Huden har kjent et mykt kinn, inntil

Føttene har forsert røtter og steiner og jord

Magen har fått kake - laget på noen andres kjøkken

Tankene har fått mat - i kirka

Nesa har fått lukten av skog og villsau

Armene har fått holde rundt en kjælen unge

Håret har fått frisk bris

Trivselen har fått åpne landskap

Sjelen har fått ro

Varsku her!!!

Du vet at det er kjerringa (ja, meg altså) som opererer motorsagen

• når naboen bekymret spør om vedkommende har på vernesko, hvorpå en ubekymret arbeider svarer at denslags har man da ikke. Og faktisk står iført et par snertne ballerinasko som et dugelig alternativ
• når det ikke er vernebukser vedkommende har på seg, men tights
• når vedkommende for hver planke med skrekk hopper unna hvis noe minner om en edderkopp
• når arbeidet utføres med en iherdighet, utholdenhet og gjennomføringsevne som typisk er forbeholdt den kvinnelige halvdelen av befolkningen (!?)
• når vedkommende multitasker mellom motorsagmassakre av fjorårets husbyggings-kapp, megling mellom kranglefanter, tørking av rumper og fylling av vannpistoler
• når vedkommende har tenkt langt nok til å utnytte en av sommerens fineste solskinnsdager til å sikre varme og gyllent skinn også i mørkeste mørketida
• når det å gjøre utendørs-plikter er forlokkende, fordi pliktene innendørs likevel er en million ganger mer utakknemlig

Med ydmykhet

Jeg ble dampveivalset i Monopol her om dagen.

Alt på grunn av en elendig start i første og andre runde. Var jeg noen gang tidligere i tvil, så er jeg i alle fall nå blitt overbevist om at en dårlig start i livet ikke er betydningsløs! Den ene smellen etter den andre - toppskatt og dårlige sjansekort. Elendige terningkast som plasserte meg på steder uten særlige muligheter. Noe som ikke minst betydde at jeg gikk glipp av mulighetene til å få med meg det viktigste i en tidlig fase i monopol - gateoppkjøpene. Utover i dette vanvittige spillet er det en dødens spiral å kaste terningen til videre fremrykk hvis du ikke er med i landeiernes privilegerte forening. Noe jeg i det vesentlige ikke var. Det var jo ikke trygt å ferdes noen steder, hvor jeg gikk skulle medspillere ha penger av meg! Først noen ubetydelige hundretalls tusen, siden ikke fullt så ubetydelige titalls millioner. Ikke mange rundene ute i Monopol-livet var jeg helt bankerott. En del runder i forkant av dødsstreken satte dødsønsket inn. Akk ja sann.

I det virkelige liv har jeg kastet lykkekast etter lykkekast, vunnet vinnerlodd etter vinnerlodd - hvis man skal se på det på den måten - så jeg skal jo ikke klage for høylydt over nederlaget denne ene kvelden. Men det satte igang en tanke i feriehodet mitt. - Nå er jo Monopol en veldig forenklet variant av virkeligheten, men egner seg likevel som en slags parallell.

Det er noen mennesker som tror at alle stiller likt, uavhenging av utdelte forutsetninger. At vilje og hardt arbeid kan føre deg dit du vil, uansett utgangspunkt. Jeg tror det er en sannhet med mange modifikasjoner, og ikke minst en "sannhet" uten et fnugg av verken ydmykhet eller nåde.

Jeg baler veldig med hva jeg skal tenke om de rumenske tiggerne i byen. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor de tigger og ikke jobber - valutakursene gjør at man kommer en lang vei med kun en sommerjobb med jordbærplukking, for eksempel. I tillegg tenker jeg at når jeg skal gi penger, skal jeg ikke gi det som en bjørnetjeneste til en latsabb som burde lært verdien av et arbeidsslag. Som attpåtil gir deler av pengene videre til en eller annen mafia-bakmann.

Alle disse motforestillingene har ikke bakgrunn i at jeg er så informert om alle hvem-hva-hvordan i disse menneskenes liv. Jeg har faktisk ingen idé om hvor lett eller vanskelig det er for en rumener å få seg sesongjobb i Norge. Hvor mye arbeid disse menneskene har lagt ned uten å få betaling for det. Hvor hard en dag med gatetigging er i forhold til en arbeidsdag i ordnede former. Forskning viser dessuten at tiggerstrømmen fra Romania ikke er organisert - det er enkeltmennesker som kommer for å tjene seg 200-300 kroner dagen for å få råd til noe å bo i, for eksempel.

Jeg leste om en av dem i avisen her om dagen. Han hadde mistet jobben som bygningsarbeider i Spania, og har nå samlet skrapjern og flasker i Norge de siste fire årene. Jeg tenker bare - når han har barn hjemme i Romania - har reist til Spania for å jobbe, og den døra lukker seg, tror jeg ikke mannen later som om situasjonen er desperat. At han ikke har sjekket ut mulighetene for en vanlig jobb. Hvor mye mer vet ikke denne mannen om hardt arbeid, verdien av å krumme nakken og stå på, legge til side latskap og egne behov osv. osv. enn det jeg gjør?

Jeg har ikke sjekket meg selv ut av alle problemstillingene rundt tiggerne i norske byer, men jeg vil bare si med en viss ydmykhet at sjansen er tilstede for at mange av dem vet mindre om latskap og mangel på ryggrad enn meg selv, lille Frøken Vinnerlodd.

Som han sa, mannen: " Hvis vi hadde hatt bare 20 prosent av det systemet dere har i Norge, ville vi hatt et godt liv".

Jeg - dongeribuksen

Jeg er som en dongeribukse. Funker som ei kule til hverdags.

Underforstått at jeg ikke nødvendigvis er førstevalget når det skal være litt ekstra fint.

Ferien står for døren, og jeg begynner å ane en ugle i mosen. Disse hellige tre ukene er det knyttet enorme forventninger til - enten jeg vil forvente eller ikke. Forventningen er der like forherda. Spørsmålet er om jeg klarer å leve opp til den.

Ja, riktig. Leve opp til den.

Når jeg forventer noe av ferien, så er det ikke ting som fint vær, god mat, late dager, solbrun hud og den slags trivialiteter. Forventningen er dypest sett knyttet til meg selv.

Ja, det er mer om jeg klarer å ikke være sur i bilen, så vi kan få en hyggelig tur til Sverige...

Eller om jeg kan la være å bli sur når blaute bade-tær i direkte firsprang fra plenen drar med seg nevnte vegetasjon opp i stua, på det som skal være en hyggelig hagedag hjemme.

Eller om jeg klarer å ikke være sur når jeg har vært oppe sent om kvelden, så det kan vise seg verdt det når jeg velger å ikkje sova burt sumarnatta.

Forventningen er det totale fravær av surhet. Ikke i fem minutter engang. Det er noe som heter "Ut på tur, aldri sur", så her er jeg ikke alene om å leve i absolutt villfarelse.

Jeg har fire dager på meg til å få kverka den ugla i mosen, og få endret forventningene mine til noe som faktisk er innen rekkevidde.

Klarer jeg det, kan dette bli tidenes sommer. God ferie!

Så dum jeg har vært

I dagens samfunn driver mange av oss og bruker uforholdsmessig mye tid på å finne oss selv. Det er så mange støyfaktorer som sier noe om hvem og hvordan vi er, at jeg ikke tror jeg er alene om å gå litt i ball av og til. Klassekameraters oppfatninger - eller i alle fall de oppfatningene de har hatt behov for å gi uttrykk for, ektefølt eller ikke, mine egne ideer som har formet seg opp igjennom årene, medienes idealer og så videre ligger alle der og er en del av det jeg oppfatter som sannheten om meg selv. Hvordan jeg er og hvordan jeg ser ut.

Min klare oppfatning er, og har vært i flere år, at jeg har funnet meg selv. Og sluttet fred med funnet. :) Jeg er fornøyd med den jeg er og sånn jeg ser ut. Men igår avdekket jeg en mørk hemmelighet i min egen selvforståelse som jeg håper jeg fra nå av kan klare å legge død.

De fleste mennesker hater å se seg selv på film. Jeg er heller ikke videre begeistret alltid. Jeg syntes for eksempel at det var like greit at taklampene kom i veien for ansiktet mitt da jeg ble filmet ved pianoet mens jeg sang i kirka. Som en slags bonus, jeg kunne si meg fornøyd med det lydmessige resultatet, og slippe å ta stilling til hvordan jeg så ut.

Da det senere i mengden av filmklipp kom et avsnitt til, hvor jeg nå stod alene på en scene og snakket, tok jeg meg selv i å bli positivt overrasket. Jeg ser jo normal ut! Underforstått at jeg da må ha gått og trodd det motsatte?! Nesten uten å vite det engang...

I alle år har jeg tenkt at jeg er smart, og at jeg bare ser dum ut. I går skjønte jeg at når det gjelder dette området forholder det seg helt motsatt. Jeg har i alle år gått rundt og vært dum, og ikke forstått at jeg egentlig er deilig.

At det skal ta nesten tredve år å komme til en sånn innsikt..? Det er begredelig. Do better, deilige mennesker der ute! Jeg sitter og nyter min første dag som normal. :P

Hvor mye er et liv verdt?

Jeg leste en artikkel om vårt naboland idag som fikk meg til å tenke litt.

Til nå har kunstig befruktning vært gratis i Danmark. Her er 8 av 100 fødte barn hvert år er et resultat av kunstig befruktning.

Regjeringen i Danmark vedtok nettopp at de skulle innføre brukerbetaling på kunstig befruktning. På samme måte som det koster penger å adoptere, skal det nå være lagt på brukerne å betale deler av regningen for prosessen med fertilitetsklinikken. Finansdepartementet regner med de kommer til å spare 200 millioner på å flytte finansieringen fra staten til brukeren. Opposisjonen på sin side reagerer skarpt, fordi Danmark, på lik linje med Norge, trenger flere barn ettersom gjennomsnittsalderen i befolkningen bare øker. Rikshospitalet og representanter for private fertilitetsklinikker mener det nye vedtaket er en katastrofe, fordi det i praksis vil føre til at det blir født færre barn.

I 2004 innførte Danmark screening av gravide i uke 12, for å kunne avdekke Downs-barn på et tidlig stadium, slik at disse kan bli abortert bort.

I følge denne artikkelen sparer bare København kommune trolig 2 millioner kroner årlig på tiltaket. For de fikk det resultatet de drømte om den gangen tiltaket bare var på planleggingsstadiet.

På politisk plan regnes det i alle bauger og kanter på hvem som skal betale prislappen et barn koster, og hvor mye man kan spare på å stanse "prosjektet" når utfallet ikke blir som man hadde tenkt seg.

For det hender. VG har et oppslag senest idag som forteller at det foreligger økt risiko for misdannelser nettopp ved kunstig befruktning. Skal vi tro politisk ledelse i Danmark er babyen da ikke lenger verdt pengene det kostet å "skape" den.

Men jeg lurer på om noen med politiske muskler har sett på sparingsmulighetene som kunne finnes andre steder:

Abortstatistikken i Danmark og Norge er nemlig sånn at blir det født 100 barn, har det samtidig blitt abortert 25. Hva om man la hjernen i bløtt for å finne ut hvordan man kunne spare noen av disse? På den måten ville man verken trenge å betale for befruktningsprosessen, eller bekymre seg for lav fødselsrate. Det er jo et enormt sparingspotensiale her - 15-16000 påbegynte småtasser, aldeles gratis - de fleste av dem har antakelig ikke Downs syndrom heller, for å snakke i termer politisk kynisme kan forstå - hva med en brainstorming for å legge holdninger, midler og støtteapparat til rette for noen av disse?

Og så lurer jeg på hvilken politisk muskelbunt det var som tillot seg å regne på hva et Downs-barn koster, og hvor fantastisk kommunebudsjettet kom til å bli seende ut hvis man la holdninger, midler og støtteapparat til rette for å få stoppet dem på springbrettet.

Jeg vet ikke alt her i verden, men etter mine beregninger kan det være rivende likegyldig hvor mange millioner kroner det spares på å screene gravide i uke tolv, og å flytte regningen fra fertilitetsklinikkene over på brukeren. Det ligger en grunnleggende fattigdom i tankegangen rundt det å få barn, både i Danmark og i Norge, fordi barnet i seg selv kun med gitte parametere har verdi i det hele tatt.

Mens jeg venter på spillerom

Det er en sak som er rimelig sikker i forhold til det å være forelder. Å regne med at man kan dyrke egne interesser som før, er en bløff av dimensjoner. Jeg kan huske tilbake fra da ungene var litt mindre, og jeg var litt yngre, og vi som familie var litt mer i utakt med våre jevnaldrende. Uttrykket "barn ingen hindring" kunne få meg til å se aldeles rødt. Barn innebærer all mulig slags hindring!

Jeg kom en gang trekkende med to barn, som den eneste forelderen i venneflokken, jeg var heldig å på tross av dette bli invitert med på grillkos. Mannen var på speidertur en uke, så jeg var gressenke-mor for en tasseline i magen som lagde kvalm, en femåring og en toåring. Jeg lastet opp sykkelvogna med grillmat og unger, og synes riktig jeg strakk meg langt for å vise at jeg også trengte å være med på fenomener som grillkos og samling av gamle kjente. Det skulle ikke være noen som kunne si om meg at jeg ikke kunne komme "på grunn av barna" - for så å bruke det som unnskyldning til å slutte å invitere! Da jeg endelig kom dit jeg skulle, viste det seg at planen for dagen var å drive litt lett vannsport med båter først, for så å ta ut på ytterste holme i skjærgården og bli der til sola gikk ned - eller eventuelt kom opp igjen - avhengig av vindforholdene.

Jeg hadde jo ikke med redningsvest til mine elskede skatter - vestene var intet mindre enn innelåst i barnehagen - og dermed var turen slutt for min del. Gjengen rundt meg hadde aldri blitt hindret av barn en dag i sitt liv, og hadde ikke tenkt på begynne denne dagen heller, så de ønsket meg god tur hjem igjen på sykkelen min. Jeg gråt på den hjemturen - huff, jeg gråter faktisk fortsatt når jeg tenker på den hjemturen.

Til alt overmål gikk jeg hjem i hagen og satte fyr på gassgrillen. Jeg hadde jo ingen mann parat som kunne hjelpe meg å grille. Grilling er en mannejobb!!! Det brant så jeg aldri trodde det skulle gi seg, selv om jeg appliserte alle gode råd om å fjerne både gass, grillmat og oksygen.

Det var en stusselig dag for Josefine...

Nå om dagen er jeg kanskje en av dem som blir minst hindret av barn i hverdagen. De er jo så mye større og mer selvstendige enn barna til mine jevnaldrende! Det er fantastisk! Jeg sitter og nyter...

Eller, det vil si, det gjør jeg jo slett ikke! Jeg sitter og venter på spillerom! Elise tillater ikke at mamma berører pianoet, med mindre det er i støvtørkingsøyemed. Nå nærmer det seg drastisk at jeg faktisk trenger å vise rustne piano- og sangtalenter fra sin beste side i "lillebrors" bryllup. Men det er ikke stort jeg får gjort før Elise sover fast...

Barn ingen hindring?! Pøh.

Tid sammen

Tid sammen:) Det er det ungene kaller det - når en av oss foreldre setter av tid til en av ungene for å tilbringe tid med konsentrert oppmerksomhet. Tid sammen så man kan se hverandre, og høre hverandre. Og spesielt i Elises tilfelle, kjenne hverandre! Tid sammen med Elise innebærer mest sannsynlig det - å kjenne hverandre. Jeg legger meg ned på gulvet, og hun klatrer på meg og danser rundt meg og hopper på meg og klemmer meg og skviiiiser meg så godt hun kan. Jeg elsker det! Det gjør hun også.

Jeg er så heldig at ungene kommer og spør om vi ikke godt kan ha tid sammen - for det er så koooooselig! Her om dagen slo det meg at det kan komme en dag hvor de enten slutter å spørre, fordi de opplever at det aldri passer, eller fordi de rett og slett ikke vil henge med mamma...

Da jeg var liten innførte min far noe han kalte samværsplikten. Jeg var et av de barna som alltid lekte hos alle andre, og som alltid var på farten ut på ett eller annet eventyr i boligfeltet. For å sikre at vi gjennom årenes løp fortsatt kjente hverandre, måtte jeg ukentlig - eller i det minste når han synes det var på tide - utøve samværsplikten med min far. Det er jammen ikke det dummeste han har gjort. Det jeg husker best fra det, er nok at det betydde at jeg måtte utsette en halv time det jeg egentlig hadde sett for meg at jeg skulle bruke ettermiddagen til. Men du og du, jeg tror at i det lange løp var det vel verdt utsettelsen.

Problemet mitt nå er at jeg er sånn fortsatt - sånn på farten, full av planer, alltid et skritt foran meg selv. Noe som gjør at det kan være vanskelig å fange meg og få satt meg ned. Egentlig er det meg som burde fange ungene mine, og "lure" dem til å være sammen med bare meg. Men hvor ofte er det ikke motsatt? De prøver å fange meg, og "lure" meg til å tilbringe tid sammen med bare dem. Jeg skammer meg. Når jeg nå slipper denne innrømmelsen ut på eteren, håper jeg det kan anspore meg til å velge dem foran alt det andre rare jeg har fore. Som gulvvask, og klesvask, og husmaling, og rydding, og jobb, og PC, og frivillig arbeid, og så videre, og så videre.

Tid sammen er både logistikk og offer - selv om man aldri skulle trodd det, det burde være en selvfølge å ha tid hver uke til å se, høre og kjenne sine egne barn, ett av gangen.

Jeg tror det er mange som ikke får det til. Det er sikkert mange som ikke en gang har tenkt over at det er noe man burde prøve å få til. Det som er så dustete med dette livet, er at det er så forbaska hverdagslig. De store, viktige, utslagsgivende valgene, foretas innimellom lunsj og middag, i klesvask og støv, midt på en vanlig dag. Det er derfor det er så lett å velge feil også, - man konsentrerer seg ikke om å gjøre det riktige, man bare gjør.

Jeg for min del tenker å prøve å unngå at jeg ender opp med å gjøre så mye at de viktigste tingene blir stående ugjort, for da er det gjort.