4. Hva jeg bruker penger på

Det som er helt sikkert, er at jeg bruker dem... Jeg har ikke en overdrevet kronologisk oversikt - det hadde jeg før.

Men mat er en av de desidert viktigste og mest omfattende utgiftspostene. God mat, dårlig mat, dyr mat og billig mat, kjapp mat og treg mat. Det siste året har det vært heller dårlig, billig og kjapt. Hah, det er jo nesten slagordet til Kiwi! Kjøp kjapt, kleint og billig - Kiwi Kiwi! Det kommer ikke til å bli noe mindre på matutgiftene de neste ti årene, heller. Det er bare å jobbe på! Godt ferien snart er over, så jeg kan få tjent noen nye penger.

Dyreparken kommer vel som en god nummer to. Alle som kjenner meg vet at det ligger meg tungt for brystet at Dyreparken i løpet av dette året antakelig sitter med 10.000 av våre kroner. Da inkluderer jeg årskort til fem, is til fem, mat, tralle-leie (mega-bom!), armbånd til skapet i badelandet, tivoli, eventuelle spin-off-produkter osv... Og jeg har kommet så langt i år uten å kjøpe noe spin-off, - vel bare et par svømmebriller, - og har med niste hver gang unntatt isen, og vogn hver gang unntatt den ene gangen. Likevel tror jeg de skal klare det før året er omme. De kan sakene sine, og de er ikke redde for å ta seg betalt for dem. Grøss! Men altså, de kan sakene sine. Neste år skal jeg unngå å se så nærme på dem. Til mandag, derimot, bærer det inn en tur. :)

3. En som facinerer meg, og hvorfor

JAMIE OLIVER! Jeg er blodfan!.

Hvorfor?

1. Han er vanvittig dyktig i faget sitt.

2. Han har trukket kunnskapen sin langt utenfor resturantenes fire vegger, for rett og slett forandre livet til mennesker som har behov for det. Og da mener jeg ikke i form av være tv-kokk og kokebok-forfatter. Mer i form av mat-revolusjonene han kjører i skoler i England og USA, for eksempel.

3. Han gir seg jo aldri!

4. Han takler at folk er uhøflige, ignorante, utilbørlige, utakknemlige, uten å være sånn tilbake, og klarer å snu innstillingen til en stor prosent av disse folka på toppen av det hele.

5. Han gir seg jo aldri!

6. He's fabulous!

Jeg hadde dånt hvis min sti skulle krysse hans - i ren starstruckness.

2. Stjernetegnet mitt, og om det passer til personligheten min

Jauda. Steinbukken, det er meg. Etter mine beregninger. Jeg gjorde litt research på hvilke karaktertrekk som angivelig skal følge med. Jeg kunne saktens kjenne meg litt igjen, og opplevde et bittelite øyeblikk med overbevisning, helt til jeg leste husbondens profil. Erik er løve. Men det er ikke et fiber i Erik som er løve. Trust me!


Men dette skulle jo handle om meg - det er JEG som har ferie! Ifølge stjernene er jeg ambisiøs, og det er i toppen jeg vil være. Nja. Jeg vet nå ikke det. Jeg kan godt være i toppen hvis jeg sitter tungt nok, hvis du skjønner hva jeg mener. Men jeg gidder ikke å opp der og være en lettvekter, - da kan jeg heller overlate ting til de som vet hva de driver med.


Det er her neste karaktertrekk kommer inn, egentlig. For jeg er angivelig både pragmatisk og realistisk. Jeg har sett meg ut et fjell, og klatrer skritt for skritt. For å høste penger, berømthet og prestisje. Ja - det sitter jo som et skudd på meg som forlot høyskolestudiet for å følge drømmen om å bli apotektekniker?! Der er det ikke mye penger og prestisje, skal jeg si deg... Likevel er det godt nok for meg - jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, - det må være noe galt med meg da.


Heldigvis sporer jeg på igjen: Flittig, engasjert, effektiv, og litt ufølsom ovenfor de som ikke er like arbeidssomme og ambisiøse som meg selv. Ja, DER kan jeg kjenne meg igjen. Moden og rikelig velsignet med folkevett er jeg også, sier stjernene. Ja, det tror jeg så gjerne! Ikke vil jeg ha noen befatning med ville ideer og drømmer uten forankring i virkeligheten heller. Nei, for jeg vil visst heller bli der jeg er, og jobbe hardere - gjøre det ordentlig. Ja, - det kjenner jeg meg veldig igjen i, faktisk.


Her kommer det beste: "Når Steinbukker slapper av, liker de avslappende sportsgrener som golf og krokket." HAHAHA! Alle som har hatt gym sammen med meg, vet at den sitter som spikret i skolten på meg! 
I sum viser det seg at jeg har ambisjoner som ikke kjenner noen grense, samtidig som jeg er forsiktig, ansvarlig og real. Så når suksessen kommer, er det av den søte sorten. 


Ja, hvis stjernene hadde hatt noe de skulle sagt, ligger det jo sabla greit til rette, ser jeg. Men igjen - med "løve"-mannen ved min side, setter jeg min lit til skaperen bak der igjen.

1. Dette håper jeg mine barn gjør annerledes

Jeg er jo egentlig veldig fornøyd med hvordan ting har utviklet seg. Det er ikke så mye anger involvert, kan man si. Enkelte dager føler jeg riktignok at ALT kunne vært gjort bedre, men dette er ikke en av de dagene. 


Jeg er imidlertid midt i en liten snuoperasjon, hvor latsabbing og godis-spising skal byttes ut med konstruktiv aktivitet og frukt. Høres gøy ut, ikke sant?


Skulle jeg ønske barna mine noe som jeg ikke har inntatt selv, må det være at de holder seg hardnakket til de til enhver tid gjeldende kostråd fra Fedon, og pådrar seg et lett snev av treningsnarkomani. Ikke noe overdrevet - bare til den grad at deres dag er like ufullstendig uten trening som min dag er uten sjokolade.

Feriere, feriere, feriere!!!

Jeg har hatt to uker ferie, og har jo kun en igjen! Det er en skrekkelig ting. Jeg er redd jeg ikke skal rekke å nyte det nå... Tenk hvis jeg kaster bort tiden! Mens jeg lurer på om jeg kommer til å mislykkes i innspurten av det krevende prosjektet "ferieavvikling", har jeg lagt en plan om å nyte været i morra. Og lese litt i boka mi. Og kanskje trene litt med rockeringen, som by the way skal forandre livet mitt - the end of the world as I know it. Og KANSKJE ordne opp i klesvasken. Og muligens gå en tur? Det er så mangt man kan gjøre. 


Ettersom jeg har fri, sitter jeg og blar gjennom andres blogger, og finner meg selv littegrann inspirert. Sånn på en vanlig uke har jeg ganske mye jeg kunne sagt noe vettugt og skriftlig om, men i ferien er det heller labert. Men blogging er en fin måte å dokumentere at ferien min fant sted - for jeg hadde aldri hatt tid til å kjøre daglige oppdateringer på en vanlig uke. Så derfor har jeg plukket ut noen emner etter en rask google-runde:


1. Dette håper jeg mine barn gjør annerledes
2. Stjernetegnet mitt, og om det passer personligheten min (TIDENES mest hjernedøde - men kan likevel bli gøy å skrive, må bare gjøre litt research først...)
3. En som facinerer meg, og hvorfor
4. Hva jeg bruker penger på 


Jeg vet at når jeg kommer så langt som til torsdag, har jeg ikke tid til mer, så det får bli med det. Men da har jeg i det minste fire, eller fem om jeg inkluderer dette, hjernedøde innlegg å vise til når ferien er over. Og da kan jeg ikke komme til meg selv å si at det ikke skjedde, og at jeg ikke tillot meg selv å drive dank en ukes tid. For dette kvalifiserer som dank.

Angry bi&@*...

Det sies at det å legge ut på en frisk sykkeltur frigjør endorfiner, som igjen gjør deg glad og avslappet. Det må være noe galt med meg. TO ganger i nyere tid, kan jeg ikke si annet enn at jeg kun føler bensin på ulmende aggresjon av å sykle en tur.

Jeg ruller langs veien, og opp i hodet kommer de siste dagenes bagatellmessige irritasjoner, og vokser seg aldeles ut av proporsjon. Jeg spiller opp igjen samtaler, og legger inn fargerike fantasier av hva jeg kunne sagt, som jeg heldigvis ikke sa.

Og i tillegg til mitt interne rollespill, kommer de situasjonene som faktisk utspiller seg langs veien. Alt fra en skoleklasse hvor kun halvparten av elevene har hørt om å holde sida si når de sykler på sykkelstien, til bilister som er harde på gassen, - klassiske scenarier. Idag kom jeg til Vågsbygd senter, og en handikappet dame var på vei over fotgjengerfeltet. En stor lastebil hadde stoppet for henne, men likevel kunne han ikke dy seg for å sige stadig lenger frem, mens hun strevde det hun kunne for å få humpet seg og rullatoren over, synlig bekymret for at hun var til bry for dette to meter høye kjøretøyet. Jeg kjente bare hvor sur jeg ble, og de neste to kilometerne brukte jeg på å forestille meg at jeg røsket opp trailer-døra, stakk det sure, svette fjeset mitt opp i hans, og brølte at han måtte slutte med den forbanka bøllinga over skrale gamle damer med rullator. Han fikk sitt pass påskrevet, ja! I hodet mitt. Oppi der reagerte han selvsagt også med skam, bot og bedring. For oppi hodet mitt er sinnet mitt alltid helt innenfor rammene av hva som kan betegnes som rettferdig vrede og betimelig tukt.

I virkeligheten kan jeg slutte meg til en god kommentar fra min yngste datter: "Jeg hater sinna!" Det er en ordentlig guffen ting. I kirka på søndag snakket vi om at Gud hjelper oss å bli en bedre utgave av oss selv, hvis vi gir Ham plass. Jeg har mye plass å gi, kjenner jeg. Vælkømmin til gards, som man sier.

Singer/songwriter?

Sanger har jeg vært lenge. Det nye er songwriter-delen. Men det er morro lell - det går faktisk an å begynne med noe helt nytt selv om man har fylt 30 år. :P

Jeg kom over et sitat igår:

"If someone proved to me that Christ is outside the truth, and that in reality the truth were outside of Christ, then I should prefer to remain with Christ rather than with the truth."

— Fyodor Dostoyevsky

Kunne ikke sagt det bedre selv. Men å skrive en sang utfra det, er vel alltids lov. Ikke noe video-blogger, denne dama her, men teksten kan man jo alltids dele... :)

If I was without You, Lord

would my life still be the same?

Would there be peace and hope

and the things I've learned to connect to your name?

If You were outside the truth

and the truth was outside of You

I would still choose You, Jesus

I would live my life on a lie

because You have never done nothing

but to bring good things to my life

The world is full of religion

and most want to live without

But what I found with You Jesus

can stand the test of my doubt

If You are outside the truth

and the truth is outside of You

I will still choose You, Jesus

I will live my life on a lie

because You have never done nothing

but to bring good things to my life

There is peace, there is joy, there is patience and there's love

If it's all human lies, then I'll be a liar

Å tape kampen mot kreft

Jeg har mang en gang kjent på en frustrasjon over uttrykket "han/hun tapte kampen mot kreften". Jeg er redd for det uttrykket. Og jeg trenger å få uttrykt frykten før den kommer meg for nær innpå livet. Kanskje noen der ute kan gi meg medhold i at den er begrunnet, eller lære meg hvorfor den er ubegrunnet.

Hvis jeg får kreft, eller noen i nær familie skulle få det, vil jeg helst ha unnagjort mitt vrangforhold til denne vendingen. Er det ikke så uendelig mye riktigere å si at "hjelpeapparatet rundt Kristine tapte kampen mot kreften", eller "kreften var sterkere enn legevitenskapen og farmasien"...?

Om jeg skulle dø av kreft, kjenner jeg det som en personlig anklage om noen skulle si at "Kristine tapte kampen mot kreften". Ikke at jeg ville vært tilstede for å høre anklagen, men jeg vil likevel ikke ha det på meg. Som om det er noe jeg skulle gjort bedre et eller annet sted i sykdomsforløpet. Som om det kommer an på hvor sterk livsvilje jeg har, eller tro, eller hvor mye mot jeg kan mønstre midt i et nådeløst sykdomsbilde. Som om ikke det var nok å godta umenneskelig medisinsk behandling. Som om ikke det var nok å vite at man som menneske er uunnværlig, behøvd av barn og mann, av venner, at man har alt å vinne på at kreften beseires. Jeg synes uttrykket er en blodig fornærmelse mot livselskende mennesker som har blitt frastjålet det lange livet fordi det snek seg inn en uovervinnelig sykdomstilstand.

Jeg har ikke hatt sykdommen nærere inn på livet enn at jeg har fått gjengitt av venner hvordan det oppleves å få det hjem i stua. Jeg håper det blir med det. Men statistisk sett er det overveiende sannsynlig at jeg og kreft skal bli bedre kjent senere i livet. Jeg bare forbereder meg litt.